3. Foreldrene, som har skjenket sine barn livet, har den alvorlige forpliktelse å oppdra dem, og som følge derav må de betraktes som barnas første og viktigste oppdragere ¹¹. Foreldrenes oppdragerfunksjon er så betydningsfull, at den vanskelig kan erstattes hvor den måtte mangle. For det er foreldrenes oppgave i familien å skape en atmosfære som er preget av fromhet og kjærlighet til Gud og mennesker, og som begunstiger hele deres barns oppdragelse, personlig og medmenneskelig. Således blir familien den første skole i de sosiale dyder, som intet samfunn kan unnvære. Men det er især i den kristne familie, som ved ekteskapets sakramente er blitt beriket med nåde og plikter, at barna fra de tidligste år lærer å kjenne Gud og å elske nesten, i overensstemmelse med den tro de har mottatt i dåpen. Det er her, de får sin første erfaringer både om et sundt fellesskap og om Kirken. Det er gjennom familien de litt etter litt innføres i det borgerlige samfunn og i Guds folk. Måtte foreldrene derfor i sitt innerste innse hvor avgjørende et ekte kristent familieliv er for Gudsfolkets liv og fremgang ¹².

Plikten til å meddele oppdragelse, som i første rekke tilkommer familien, krever støtte fra hele samfunnet. Foruten foreldrene og de oppdragere som de betror en del av sin oppgave, har også det borgerlige samfunn visse rettigheter og forpliktelser, for så vidt som samfunnet har til oppgave å ordne alt det som er nødvendig for det allmenne vel og passende for tid og sted. Det faller inn under samfunnets oppgaver på forskjellig måte å fremme ungdommens oppdragelse og å beskytte foreldre og andre oppdragere, så de hjelpes til å utføre sin rett og plikt. For det tilfelle, at deres initiativer skulle være utilstrekkelige eller helt bortfalle, har samfunnet ifølge subsidiaritetsprinsippet plikt til å påta seg hele oppdragelsen, selv om der må tas skyldig hensyn til foreldrenes ønske. Samfunnet skal dessuten opprette skoler og passende institusjoner når det allmenne vel krever det ¹³.

Ansvaret for oppdragelsen angår endelig på helt spesiell måte Kirken, ikke bare fordi den allerede som et menneskelig samfunn må anses for kompetent til å gi en oppdragelse, men især fordi den som særlig funksjon har å forkynne frelsens vei for alle mennesker, å gjøre de troende delaktige i Kristi liv og ved uopphørlig omsorg å hjelpe dem til å oppnå dette livs fylde ¹⁴. Sine egne barn må Kirken, i sin egenskap av mor, sikre en oppdragelse som gjennomtrenger hele deres liv med Kristi ånd. Samtidig tilbyr den alle folkeslag sin hjelp til å fremme den enkelte personlighets fullkommenhet, til gavn for det jordiske samfunn og til oppbygning av en mere human verden ¹⁵.