9.      I denne sammenheng går mine tanker spesielt til helsepersonell og menighetsarbeidere, både frivillige og de som i sitt yrke tilbringer sin tid i de sykes nærhet. Jeg vil gjerne legge dem på sinne at de ser på sin gjerning som et særskilt kall og ikke mister motet når vanskeligheter og meningsløshet truer med å ta overhånd.

Å bruke sitt liv i tjenesten for de syke er ikke bare å bekjenpe det onde, men først og fremst å bedre menneskets livskvalitet. Dessuten, i visshet om at "Guds storhet er nedlagt i mennesket" ærer den kristne Gud gjennom legeme, i dets sårbarhet og forgjengelighet såvel som i dets styrke, livskraft og skjønnhet. Han bærer alltid vitnesbyrd om menneskets forgjengelige verdi og dets verdighet også i smerte, sykdom og aldring. Med sin tro på Kristi seier over døden ser den kristne tillitsfullt frem mot dagen da Herren "skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, efter den kraft hvormed han og kan underlegge seg alle ting" (Filip. 3, 21).

Til forskjell fra de som "ikke har håp" (1. Tess. 4, 13) vet den troende at perioder med lidelse bringer muligheter for nytt liv, nåde og oppstandelse. Denne vissheten kommer til uttrykk i aktiv deltagelse i behandlingsprosessen, i evnen til å akseptere virkeligheten og støtte andre, og i et nært forhold til Kristus i bønn og sakrament. Å pleie syke og døende, å gi hjelp til det utvortes menneske som svekkes og forfaller, slik at det indre mennesket kan fornyes dag for dag (jfr. 2. Koloss. 4, 16) - er ikke dette å medvirke i det oppstandelsesverket som Herren begynte i menneskenes historie med påskemysteriet og som skal fullbyrdes ved tidenes ende? Er ikke dette å leve i håpet (jfr. 1. Peter 3, 15) som er gitt oss?

Hver tørkede tåre bærer bud om de siste tider og gir en forsmak på den endelige fylde (jfr. Åp. 21, 4 og Es. 25, 8). Fordi den kristne kirke vet dette, arbeider den med iver for å pleie de syke og styrke livskvaliteten i samarbeid med alle mennesker av god vilje. Kirken utfører denne vanskelige tjenesten til menneskenes beste både i klare og saklige drøftinger med parter som står for andre moralske syn og gjennom positive bidrag til miljølovgivning, tiltak for å sikre en rettferdig fordeling av helsetjenester, og arbeidet for større solidaritet mellom rike og fattige land (jfr. Tertio Millennio Aveniente, 46).