4. Måtte denne hymnen til Treenigheten som takk for Sønnens inkarnasjon bli
sunget sammen av alle dem som har mottatt den samme dåp og deler den samme tro
på Herren Jesus. Måtte Jubileets økumeniske preg være et konkret tegn på den
vei som de troende i de forskjellige kirker og kirkesamfunn, særlig de siste
tiårene, har gått og stadig går. Det er ved å lytte til Ånden at vi alle må bli
i stand til i fullt fellesskap på en synlig måte å uttrykke den nåden det er å
ha barnekår hos Gud, en nåde som begynte med dåpen: Alle er barn av den samme
Far. Apostelen Paulus gjentar uopphørlig sin forpliktende oppfordring også for
oss i dag: "Ett legeme og én Ånd, slik som dere jo er kalt til ett og
samme håp. Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som troner over
alle, virker gjennom alle og er i alle" (Ef 4, 4-6). For å låne den
hellige Ireneus' ord: Vi kan ikke tillate oss å gi verden et bilde av uttørret
jord etter at vi har mottatt Guds ord som himmelsk regn. Heller ikke kan vi
noen gang gjøre krav på å bli ett eneste brød om vi hindrer melet i å bli knadd
til en deig med hjelp av vannet som er utøst i oss. 10
Hvert
jubelår er som en innbydelse til en bryllupsfest. Fra de ulike kirker og
kirkesamfunn i verden strømmer vi alle til festen som blir forberedt. Vi bærer
med oss det som allerede forener oss, og det blikket vi har festet på Kristus
alene gjør oss i stand til å vokse i enheten, som er en frukt av Ånden. Som
Peters etterfølger er biskopen av Roma her for å gjøre invitasjonen til
feiringen av Jubelåret mer inntrengende, for at totusenårsminnet for
kristendommens sentralmysterium skal bli levd som en forsoningsvei og som et
tegn på et ekte håp for alle som ser hen til Kristus og til hans Kirke, den som
er et sakrament "for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens
innbyrdes enhet".11
|