7. Jubelårsinstitusjonen har i historiens løp blitt beriket med tegn som er vitner om det kristne folks tro og en hjelp i dets fromhetsliv. Blant disse tegnene må man først og fremst nevne valfarten som henspiller på menneskets kår. Mennesket liker å beskrive sin eksistens som en vandring. Fra fødsel til død, er ethvert menneske en homo viator. ["reisende menneske" O.a.] Den hellige skrift bevitner på sin side flere ganger verdien av å begi seg av sted for å nå de hellige steder. For israelittene var det tradisjon å valfarte til byen hvor paktens ark ble oppbevart, eller å besøke helligdommen i Betel (Kfr. Dom 20, 18) eller den i Silo hvor Anna, Samuels mor, fikk sin bønn oppfylt (Kfr. 1 Sam 1, 3). Jesus underkastet seg frivillig Loven og dro også han sammen med Maria og Josef som pilegrim til den hellige by Jerusalem (kfr. Luk 2, 41). Kirkens historie er en levende dagbok fra en vedvarende pilegrimsferd. Å reise til byen til de hellige Peter og Paulus, mot Det hellige land eller mot gamle eller nye helligdommer viet til Jomfru Maria eller de hellige - dette er målet til mange troende som slik gir sin fromhet næring.

Med sine ulike kulturelle former til forskjellige tider har valfarten alltid vært et viktig øyeblikk i de troendes liv. Den minner om den troendes egen vandring i Frelserens fotspor. Den innebærer aktiv askese, anger over menneskelige svakheter, konstant årvåkenhet hva egen skrøpelighet angår og en indre forberedelse til hjertets fornyelse. Gjennom å våke, be og faste gjør pilegrimen fremskritt på veien mot kristen fullkommenhet og anstrenger seg for med Guds nådes hjelp å nå "frem til det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og i seg virkeliggjør Kristi hele fylde" (Ef 4, 13).