9. Et annet velkjent tegn for de troende, er avlaten, et av de
vesentlige elementer i Jubelåret. I den kommer fylden i Faderens miskunn til syne.
Han kommer alle i møte med sin kjærlighet, den som først og fremst kommer til
uttrykk i syndenes forlatelse. Normalt gir Faderen sin tilgivelse gjennom
botens og forsoningens sakrament. 13 Ved bevisst og fritt å gi etter
for alvorlig synd, blir den troende skilt fra nådens liv med Gud og derfor fra
helligheten som han er kalt til. Kirken har
mottatt fra Kristus fullmakten til å tilgi i hans navn (kfr. Matt 16, 19; Joh
20, 23). Den er Guds kjærlighets levende nærvær i verden, den Gud som bøyer seg
ned mot alle menneskelige svakheter for å ta imot og omfavne dem i sin miskunn.
Det er nettopp gjennom sin kirkes tjeneste at Gud utbrer sin miskunn i verden
gjennom den dyrebare gaven som med et eldgammelt navn blir kalt
"avlat."
Botens sakrament gir synderen
"en ny mulighet til å omvende seg og finne tilbake til den
rettferdiggjørende nåde"14 som er vunnet ved Kristi offer. Slik
blir han på nytt ført inn i Guds liv og i den fulle deltagelse i Kirkens liv.
Når den troende bekjenner sine synder, blir han virkelig tilgitt og kan igjen
ta del i Eukaristien som tegn på at han har funnet tilbake til fellesskapet med
Faderen og med hans kirke. Likevel har Kirken helt fra de eldste tider alltid
vært fast overbevist om at tilgivelsen, som Gud gir vederlagsfritt, som en
konsekvens medfører en virkelig forandring i livet, en gradvis eliminering av
ondskap i vårt indre, en fornyelse av vår eksistens. Den sakramentale handling skulle være
forbundet med en eksistensiell handling, med en virkelig renselse fra synden,
som nettopp kalles bot. Tilgivelse betyr ikke at denne prosessen blir
overflødig, men snarere at den får en mening, at den blir akseptert, tatt imot.
Forsoningen
med Gud utelukker nemlig ikke at enkelte følger av synden består, følger som
det er nødvendig å rense seg fra. Det er nettopp på dette området at avlaten
blir viktig, siden den er et utrykk for "Guds miskunns totale gave".15
Med avlaten blir den angrende synderen ettergitt den timelige straff for de
synder som allerede er tilgitt hva skyld angår.
|