10. Synden har nemlig en dobbelt konsekvens fordi den krenker Guds hellighet og rettferd og er en hån mot Guds personlige vennskap med mennesket. Først og fremst medfører den, om den er alvorlig, tap av fellesskapet med Gud og dermed utelukkelse fra deltagelsen i det evige liv. I sin miskunn skjenker imidlertid Gud tilgivelse for den alvorlige synden og forlater "den evige straff" som ville vært konsekvensen av den.

Dernest "fører enhver synd, også svakhetssynder, til en usunn binding til skapninger, noe som har behov for å lutres, enten her nede eller etter døden, i den tilstand som kalles skjærsilden. Denne lutringen fritar for det man kaller 'den timelige straff' for synd." ¹⁶ Når den er sonet, fjernes det som står i veien for fullt samfunn med Gud og med vår neste.

På den annen side lærer åpenbaringen at den kristne ikke er alene på sin omvendelsesvei. I Kristus og gjennom Kristus blir hans liv med et hemmelighetsfullt bånd forbundet med livet til alle kristne i den overnaturlige enheten i [Kristi] mystiske legeme. Slik oppstår en vidunderlig utveksling av åndelige goder mellom de troende. Takket være den gavner den enes hellighet de andre langt mer enn hva den enes synd har kunnet skade dem. Det finnes personer som etterlater seg liksom et overskudd av kjærlighet, av båret lidelse, av renhet og sannhet, et overskudd som involverer og støtter de andre. Det er den realiteten vi kaller "stedfortredelse" og som hele Kristi mysterium hviler på. Hans overveldende rike kjærlighet frelser oss alle. Ikke desto mindre er det en del av storheten i Kristi kjærlighet at den ikke etterlater oss som passive mottagere, men trekker oss inn i sitt frelsesverk og, på en særlig måte, i sin lidelse. Det er hva de kjente ordene fra Kolosserbrevet sier: "[D]et som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken" (Kol 1, 24).

Denne dype realiteten blir uttrykt på en vidunderlig måte også i Johannes Åpenbaring. Der blir Kirken beskrevet som en brud, kledd i en enkel kledning av rent snehvit lin. Og Johannes sier: "Linet - det betyr de helliges gode gjerninger" (Åp 19, 8). For i de helliges liv blir det strålende tøyet vevd som er evighetens kledebon.

Alt kommer fra Kristus, men fordi vi tilhører ham, blir også det som er vårt, hans og vinner en helbredende kraft. Det er det som menes når man snakker om "Kirkens skattkammer", som er de helliges gode gjerninger. Å be for å oppnå avlat betyr å gå inn i dette åndelige fellesskapet og dermed å åpne seg fullt ut for de andre. For ingen lever for seg selv alene, heller ikke på det åndelige område. Den sunne opptattheten av ens egen sjels frelse blir befridd fra frykt og egoisme bare når den blir til omsorg også for den andres frelse. Dette er de helliges samfunns virkelighet, stedfortredelsens mysterium og bønnens mysterium som vei til forening med Kristus og hans hellige. Han tar oss med seg for at vi sammen med ham skal veve den nye menneskehetens klær, Kristi bruds kledning av snehvit lin.

Denne læren om avlat tydeliggjør altså først og fremst "hvor ondt og bittert det er å gå bort fra Herren Gud (kfr. Jer 2, 19). For når de troende vinner avlat, forstår de at de ikke ved egen kraft ville vært i stand til å gjøre godt alt det onde som de har bragt over seg selv og hele fellesskapet, og derfor blir de ansporet til frelsende ydmyke handlinger." ¹⁷ Sannheten om de helliges samfunn som forener de troende med Kristus og med hverandre, sier oss dessuten hvor mye hver og en kan hjelpe de andre - levende eller døde - til å være stadig mer inderlig forenet med vår himmelske Far. I det jeg bygger på dette læregrunnlaget og tolker Kirkens moderlige sans, fastsetter jeg at alle troende, passende forberedt, i rikt monn skal kunne nyte godt av den gave avlat er, under hele Jubelåret, etter de bestemmelser som følger med denne bullen (kfr. vedlagt dekret).