4. Måtte denne hymnen til Treenigheten som takk for Sønnens inkarnasjon bli sunget sammen av alle dem som har mottatt den samme dåp og deler den samme tro på Herren Jesus. Måtte Jubileets økumeniske preg være et konkret tegn på den vei som de troende i de forskjellige kirker og kirkesamfunn, særlig de siste tiårene, har gått og stadig går. Det er ved å lytte til Ånden at vi alle må bli i stand til i fullt fellesskap på en synlig måte å uttrykke den nåden det er å ha barnekår hos Gud, en nåde som begynte med dåpen: Alle er barn av den samme Far. Apostelen Paulus gjentar uopphørlig sin forpliktende oppfordring også for oss i dag: "Ett legeme og én Ånd, slik som dere jo er kalt til ett og samme håp. Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som troner over alle, virker gjennom alle og er i alle" (Ef 4, 4-6). For å låne den hellige Ireneus' ord: Vi kan ikke tillate oss å gi verden et bilde av uttørret jord etter at vi har mottatt Guds ord som himmelsk regn. Heller ikke kan vi noen gang gjøre krav på å bli ett eneste brød om vi hindrer melet i å bli knadd til en deig med hjelp av vannet som er utøst i oss. ¹⁰

Hvert jubelår er som en innbydelse til en bryllupsfest. Fra de ulike kirker og kirkesamfunn i verden strømmer vi alle til festen som blir forberedt. Vi bærer med oss det som allerede forener oss, og det blikket vi har festet på Kristus alene gjør oss i stand til å vokse i enheten, som er en frukt av Ånden. Som Peters etterfølger er biskopen av Roma her for å gjøre invitasjonen til feiringen av Jubelåret mer inntrengende, for at totusenårsminnet for kristendommens sentralmysterium skal bli levd som en forsoningsvei og som et tegn på et ekte håp for alle som ser hen til Kristus og til hans Kirke, den som er et sakrament "for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet".¹¹