11. Disse tegnene har lenge vært en del av jubelårsfeiringen. Guds folk vil heller ikke unnlate å skjelne andre mulige tegn på at Guds miskunn er virksom i Jubelåret. I mitt apostoliske brev Tertio Millennio Adveniente har jeg pekt på noen av dem som kan være en passende hjelp til å leve Jubelårets ekstraordinære nåde på en mer intens måte. ¹⁸ Jeg vil her kort nevne dem.

Det dreier seg først og fremst renselsen av hukommelsen. Det er et tegn som krever en modig og ydmyk handling av alle, nemlig å erkjenne de feil som er begått av dem som har båret og bærer kristennavnet. Det ligger i det hellige års natur å være en tid som kaller til omvendelse. Dette er det første ordet i Jesu forkynnelse, et ord som betydningsfullt nok kobles med beredskapen til å tro: "Vend om, og tro på evangeliet" (Mark 1, 15). Kristi befaling er en følge av bevisstheten om at "Tiden er inne" (Mark 1, 15). At Guds tid er inne, blir til et kall om omvendelse. Den er først og fremst er en frukt av nåden. Det er Ånden som driver hver enkelt til å "gå i seg selv" og se behovet for å vende tilbake til faderhuset (kfr. Luk 15, 17-20). Samvittighetsransakelsen er altså et av de mest avgjørende øyeblikk i et menneskes eksistens. For den plasserer hvert menneske foran sannheten om dets eget liv. Slik oppdager det avstanden som skiller dets handlinger fra det idealet det han har satt seg.

Kirkens historie er en historie om hellighet. Det nye testamente hevder med kraft dette kjennetegnet på de døpte: De er "hellige" i det mål de, skilt fra "verden", i den grad den er underlagt den Onde, vier seg til å dyrke den ene og sanne Gud. Ja, denne helligheten kommer til syne ikke bare i livene til de mange hellige og salige som Kirken han anerkjent, men også i livene til den uhyre mengden av ukjente menn og kvinner som er så stor at den umulig kan telles (kfr. Joh Åp 7, 9). Deres liv vitner om Evangeliets sannhet og gitt verden et synlig tegn på at fullkommenhet er mulig. Vi er likevel skyldige å vedkjenne oss at historien også registrerer ikke få hendelser som utgjør et motvitnesbyrd for kristendommen. På grunn av det båndet som forener oss med hverandre i [Kristi] mystiske legeme, bærer vi alle byrden av våre forgjengeres feil og synder. Dette er tilfelle selv om vi ikke har noe personlig ansvar for dem og selv om vi ikke kan dømme i Guds sted, han som alene kjenner menneskenes hjerter. Men også vi, Kirkens barn, har syndet og slik forhindret Kristi brud i å stråle frem i hele sin skjønnhet. Vår synd har vært til hinder for Åndens virke i mange menneskers hjerter. Vår svake tro har gjort at mange har henfalt til likegyldighet og fjernet seg fra et sant møte med Kristus.

Som Peters etterfølger ber jeg om at Kirken i dette barmhjertighetens år, styrket av den hellighet den mottar fra sin Herre, faller på kne foran Gud og bønnfaller om tilgivelse for sine barns fortidige og nåtidige synder. Alle har syndet, og ingen kan kalle seg rettferdig for Gud (kfr. 1. Kong 8, 46). La det stadig bli gjentatt "vi har syndet" (Jer 3, 25), men la oss holde vissheten levende om at "om synden økte, økte nåden så overveldende meget mer" (Rom 5, 20).

Faderens forbeholder sin omfavnelse for den som går ham angrende i møte, og den vil være den rettferdige lønnen for ydmykt å vedgå sine egne og andres feil i bevisstheten om at alle medlemmer av [Kristi] mystiske legeme er inderlig forbundet med hverandre. De kristne er innbudt til, foran Gud og foran de mennesker deres oppførsel er gått ut over, å påta seg feilene de har begått. La dem gjøre det uten å be om noe i gjengjeld, bare styrket av "Guds kjærlighet [som]er blitt utgydt i våre hjerter" (Rom 5, 5). Det vil ikke mangle rettsindige mennesker som vil være i stand til å se at fortidens og ofte nåtidens historie også vitner om marginalisering, urettferdig behandling og forfølgelse av Kirkens barn.

Måtte ingen dette Jubelåret ønske å unndra seg Faderens omfavnelse. Måtte ingen oppføre seg som den eldre broren i Evangeliets lignelse, han som nekter å gå inn i huset for å delta i festen (kfr. Luk 15, 25-30). La gleden over tilgivelsen være sterkere enn noe nag. Da vil Bruden stråle for verdens øyne med den skjønnhet og hellighet som kommer fra Herrens nåde. I to tusen år har Kirken vært vuggen hvor Maria legger Jesus og betror ham til alle folks tilbedelse og betraktning. Måtte eukaristiens ære og kraft skinne ennå mer gjennom Brudens ydmykhet, hun som feirer og bevarer den i sitt skjød. Under det innviede brødets og den innviede vinens skikkelser åpenbarer den oppstandne og herliggjorte Jesus Kristus, lys for folkeslagene (kfr Luk 2, 32), at hans inkarnasjon er en vedvarende realitet. Han forblir levende og sann i blant oss for å nære de troende med sitt legeme og blod.

La oss derfor rette blikket fremover. Vår miskunnsrike Far regner ikke med de syndene vi virkelig har angret (kfr Jes 38, 17). Nå gjør han noe nytt, og i tilgivende kjærlighet foregriper han den nye himmel og den nye jord. Så la troen bli styrket, håpet vokse og kjærligheten bli stadig mer virksom for at de kristne skal kunne gi et fornyet vitnesbyrd i det kommende årtusens verden.