12. Et tegn på Guds miskunn som er særlig nødvendig i dag, er nestekjærligheten. Den åpner våre øyne for behovene til dem som lever i fattigdom og på randen av samfunnet. Dette er situasjoner som i dag rammer store sosiale sektorer og kaster en dødsskygge over hele folk. Menneskeslekten står overfor nye former for slaveri, som er mer subtile enn fortidens. For altfor mange mennesker fortsetter "frihet" å være et tomt ord. Ikke få land, særlig de fattigste, er tynget av gjeld som er blitt så stor at den vil være praktisk talt umulig å betale tilbake. Det er klart at man ikke kan oppnå en virkelig utvikling uten effektivt samarbeid mellom folk av alle språk, raser, nasjonaliteter og religioner. Det må bli slutt på de syndige og urettferdige overgrepene som fører til at noen dominerer over andre. Den som bare er opptatt å samle skatter på jorden (kfr. Matt 6, 19) "har ikke noen rikdom hos Gud" (kfr. Luk 12, 21). Likedan må det skapes en ny kultur av internasjonal solidaritet og samarbeid hvor alle, særlig de rike landene og den private sektor, tar sitt ansvar for en økonomisk modell som tjener hvert menneske. Vi må ikke mer utsette den tiden hvor den fattige Lasarus kan sette seg ved siden av den rike mannen for å delta i det samme måltidet og ikke lenger være tvunget til å livnære seg av smulene som faller fra bordet (kfr. Luk 16, 19-31). Den ekstreme fattigdommen er en kilde til vold, bitterhet og skandaler. Å bøte på den er et rettferdig verk og derfor et verk som bringer fred. Jubelåret er ennå et kall til hjertets omvendelse gjennom en forandring i livsførsel. Det minner alle om at man ikke skal absoluttgjøre hverken jordens goder, fordi de ikke er Gud, eller menneskets herredømme eller krav på herredømme, fordi jorden tilhører Gud og bare ham: "For landet er mitt, og dere er fremmede og gjester hos meg" (3. Mos 25, 23). Måtte dette nådens år røre hjertene til dem som har folkenes skjebner i sine hender!