4. Det er et faktum at der, under tilskyndelse av Helligåndens nåde, i de fleste deler av verden, både ved bønn, ord og gjerning virkes for å nå frem til den fullkomne enhet som Jesus Kristus vil. Derfor oppfordrer dette kirkemøte alle katolske kristne til å tyde tidens tegn og ivrig ta del i det økumeniske arbeid.

Med «den økumeniske bevegelse» menes her de tiltak og virksomheter som settes i verk for å fremme de kristnes enhet i samsvar med Kirkens behov og muligheter til enhver tid. I første rekke kan det nevnes alle forsøk på å fjerne uttalelser, vurderinger og virksomheter som gir uttrykk for et syn på de adskilte brødre som ikke svarer til rettferdigheten eller sannheten, og som dermed vanskeliggjør forholdet til dem. Dernest kommer den meningsutveksling mellom vel forberedte eksperter som kan finne sted når kristne av forskjellige kirkesamfunn kommer sammen som troende mennesker og lar den enkelte gi en mer inngående forklaring av sitt eget kirkesamfunns lære og en nærmere presentasjon av det. Alle kan nemlig ved hjelp av en slik dialog tilegne seg en sannere oppfatning og en rettferdigere vurdering av et annet kirkesamfunns liv og lære. Disse kirkesamfunn når frem til også et nærmere samarbeid for å løse de oppgaver til det felles beste som den kristne samvittighet oppfordrer til, og, i den utstrekning dette lar seg gjøre, finner de hverandre i en enstemmig bønn. Et siste resultat blir at alle prøver sin egen troskap mot Kristi vilje med Kirken, og at de tar alvorlig fatt på den påkrevde fornyelse og reform.

Når alt dette blir gjennomført med klokskap og tålmod av katolikkene under deres hyrders oppsyn, bidrar det til større rettferdighet og sannhet, fred og samarbeid, brorskap og enighet. Og når hindringene for fullt kirkelig fellesskap således gradvis er blitt overvunnet, vil alle kristne engang kunne møte hverandre i den samme nattverdsfeiring og nå frem til den ene og udelte Kirkes enhet, den som Kristus fra først av har skjenket sin Kirke, som vi tror består urokkelig i den katolske Kirke, og som vi håper vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende.

Det ligger i sakens natur at det arbeid som består i å ta imot og forberede de enkelte som ønsker å slutte seg til det hele katolske fellesskap, er forskjellig fra den økumeniske virksomhet. Og allikevel finnes der ingen motsetning mellom de to, for begge inngår i Guds underfulle forsyn.

Det sier seg selv at katolikkene i det økumeniske arbeid bør bære omsorg for sine adskilte brødre, be for dem, søke kontakt med dem i det som angår Kirken, ta de første skritt overfor dem. Men først og fremst skal de oppmerksomt og oppriktig overveie det som bør fornyes og gjøres innenfor den katolske familie for at dens liv bedre og tydeligere skal bære vitnesbyrd om den lære og de forordninger som den har mottatt av Kristus gjennom apostlene.

Selv om den katolske Kirke er begavet med hele Guds åpenbarte sannhet og med alle frelsens midler, er det nemlig slik at dens medlemmer ikke nærer seg av disse så inderlig og sterkt som de burde, og resultatet er at Kirkens åsyn mister noe av sin glans i våre adskilte brødres og verdens øyne, og at Guds rikes fremgang vanskeliggjøres. Derfor skal alle katolikker tilstrebe den kristne fullkommenhet ²⁰. Og hver av dem skal etter evne bidra til at Kirken, ved å bære Jesu ydmykhet og død i sitt legeme ²¹, fra dag til dag renses og fornyes, inntil Kristus selv stiller den frem for seg i herlighet, uten plett eller rynke ²².

Bortsett fra de spørsmål hvor det er nødvendig at enheten bevares, bør alle Kirkens medlemmer, hver på den plass som er ham tildelt, ta vare på den frihet som alle har krav på: i de ulike former for åndelig liv og ytre regler, i de forskjellige liturgiske riter, og også i den teologiske utdypelse av den åpenbarte sannhet. Og i alle ting bør de holde kjærligheten i ære. Det er nemlig på denne måten de vil kunne gi et stadig klarere uttrykk for Kirkens sanne katolisitet såvel som for dens apostolisitet.

På den annen side skal katolikkene i glede erkjenne og verdsette de ekte kristne skatter som stammer fra den felles arv, og som finnes hos våre adskilte brødre. Det er riktig og gavnlig å gjenkjenne Kristi rikdommer og et rikt moralsk liv hos dem som vitner for Kristus, i noen tilfelle ved å utgyte sitt blod: Gud er nemlig alltid vidunderlig og verdig vår lovprisning i sine gjerninger.

Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som Den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerte, også kan bidra til vår oppbyggelse. Alt det som virkelig er kristent, strider jo aldri mot troens ekthet, men kan tvert om alltid føre til en mer fullkommen tilegnelse av Kristi og Kirkens mysterium.

Splittelsen mellom de kristne hindrer allikevel Kirken i å virkeliggjøre sin egen fulle katolisitet i de av Guds barn som nok er blitt knyttet til den ved dåpen, men som ikke desto mindre er adskilt fra dens fulle fellesskap. Og enda alvorligere er det at det blir da også vanskeligere for Kirken å uttrykke sin fulle katolisitet under alle dens aspekter i det konkrete liv.

Det er med glede at dette kirkemøte merker seg at katolikkenes delaktighet i det økumeniske arbeid stadig vokser. Den anbefales til biskopene over hele verden således at de oppmuntrer den med klokskap og leder den med omtanke.