7. Der finnes ingen sann økumenisme uten indre omvendelse. Det er nemlig ut fra et fornyet sinn ²⁴, en ekte selvfornektelse og en spontan og favnende kjærlighet at lengselen etter enheten springer frem og modnes. Derfor skal vi bønnfalle Den Hellige Ånd om en oppriktig uselviskhet, ydmykhet og tålmodig tjenestevilje, samt et broderlig og åpent sinnelag overfor andre. «Jeg formaner dere», skriver hedningenes apostel, «jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv verdig det kall dere har fått, ydmyke og milde i alt, og så tålmodige at dere i kjærlighet bærer over med hverandre, i det dere legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd» (Ef. 4, 1-3). Formaningen gjelder i første rekke dem som har mottatt en kirkelig vielse for å kunne føre videre Kristi misjon, han som kom til oss «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Mt. 20, 28).

Apostelen Johannes' vitnesbyrd bør også anvendes på de synder som skader enheten: «Dersom vi nekter at vi har syndet, gjør vi Ham til løgner, og Hans ord er ikke i oss» (1. Joh. 1, 10). Derfor ber vi også i ydmykhet Gud og våre adskilte brødre om tilgivelse, som og vi forlater våre skyldnere.

Måtte alle Kristi disipler huske at jo renere de prøver å leve i overensstemmelse med Evangeliet, jo bedre vil de også fremme, ja, utøve de kristnes innbyrdes enhet. Jo sterkere fellesskap de har med Faderen, Ordet og Ånden, jo inderligere og lettere vil de også kunne styrke den gjensidige broderånd.