8. Hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles den åndelige økumenisme.

Det faller naturlig for katolikkene å samle seg ofte i den bønn for Kirkens enhet som vår Frelser selv, dagen før han døde, inntrengende rettet til Faderen: «At alle må være ett» (Joh. 17, 21).

Under spesielle omstendigheter, for eksempel ved de bønner som blir organisert «for Kirkens enhet», og ved de økumeniske sammenslutninger, er det både tillatt og ønskelig at katolikkene forener seg i bønnen med sine adskilte brødre. Slike felles bønner er nemlig et særlig effektivt middel til å oppnå enhetens nådegave, og de gir et ekte uttrykk for de bånd som stadig knytter katolikkene til deres adskilte brødre: «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt blant dem» (Mt. 18, 20).

Men en felles deltagelse i de hellige ting (den som teologene med et faguttrykk kaller communicatio in sacris) kan ikke betraktes som et middel man kan bruke når som helst for å gjenopprette enheten mellom de kristne. En slik felles deltagelse må nemlig hovedsakelig rette seg etter to forskjellige prinsipper: den symboliserer Kirkens enhet, og den sikrer deltagelsen i nådemidlene. Som symbol på Kirkens enhet er et slikt fellesskap som oftest ikke tilrådelig. Men de kristnes behov for nåden gjør det noen ganger tilrådelig. I praksis, alle omstendigheter tatt i betraktning med hensyn til tid, sted og person, tilkommer det den lokale biskop å treffe de ønskelige avgjørelser, med mindre bispekonferansene, i henhold til sine statutter, eller Den apostoliske Stol har bestemt det annerledes.