15. Alle vet med hvilken kjærlighet
de orientalske kristne feirer de liturgiske mysterier, især eukaristien,
kilden til Kirkens liv og pant på den kommende herlighet: I den får
de troende i forening med biskopen adgang til Gud Fader ved Hans Sønn,
Ordet, som ble kjød, led og ble herliggjort, og ved utgytelsen av Den
Hellige Ånd oppnår de fellesskap med den hellige Treenighet, i det
de blir «delaktige i den guddommelige natur» (2. Pet. 1, 4). Guds Kirke bygges
opp og vokser 26 når nattverden feires i disse enkelte kirker, og
prestenes felles handling i nattverden manifesterer dessuten kirkenes
fellesskap. (Det henvises her til den såkalte konselebrasjon som de
orientalske kirker alltid har praktisert mens den hittil var meget sjelden i
den latinske ritus hvor den nettopp kar fått innpass gjennom Det 2.
Vatikankonsilets dekret om liturgien.)
I denne liturgiske kultus hyller Orientalerne med praktfulle
hymner Maria, alltid jomfru, som det økumeniske kirkemøte i
Efesos høytidelig erklærte å være Guds hellige mor,
for at Kristus skulle bli erkjent som virkelig og egentlig Guds Sønn og
menneskesønn ifølge Skriften. De priser også mange andre
helgener, og blant dem den universelle Kirkes fedre.
Fordi disse kirker, selv om de er adskilte, har de
virkelige sakramenter, og særlig fordi de, i kraft av den apostoliske
suksesjon, har prestedømmet og eukaristien som fremdeles knytter dem til
oss med de sterkeste bånd, er en viss deltagelse med dem i de hellige
ting (det vil si communicatio in sacris) ikke bare mulig, men også
tilrådelig, når omstendighetene tilsier det og den kirkelige
myndighet tillater det.
I Orienten finnes likeledes rike åndelige
tradisjoner, som munkevesenet især er et uttrykk for. Helt fra de hellige
fedre; lysende tidsalder har nemlig klostrenes åndelige liv hatt en rik
blomstring i Orienten, og det var derfra det senere kom til Vesterlandet. Her
skulle det bli den kilde som den latinske klosterinstitusjon veldet frem av, og
hvorfra den også senere har mottatt ny livskraft. Derfor oppfordres
katolikkene til oftere å søke hos de orientalske fedre de
åndelige skatter som bidrar til å løfte det hele menneske
opp mot kontemplasjonen av de guddommelige mysterier.
Alle bør vite at å kjenne, ære, bevare
og fremme Orientalernes overveldende liturgiske og åndelige fedrenearv er
av uhyre stor betydning for trofast å ta vare på den kristne
tradisjon i dens fylde, og for å gjennomføre forliket mellom de
orientalske og de vesterlandske kristne.
|