22. Hver gang dåpens sakrament blir meddelt riktig, slik som det er blitt innstiftet av Herren, og mottatt med det rette sinnelag, blir mennesket virkelig innlemmet i den korsfestede og herliggjorte Kristus og dermed født på ny til deltagelse i Guds liv, ifølge apostelens ord: «I dåpen ble dere gravlagt med ham, og også oppreist med ham ved troen på Guds kraft, som reiste ham opp fra de døde» (Kol. 2, 12) ²⁸.

Dåpen danner altså et mektig sakramentalt enhetsbånd mellom alle dem som er blitt gjenfødt i den. Men i seg selv er dåpen bare en begynnelse og en innledning, som helt er rettet mot fullkommengjørelsen av livet i Kristus. Derfor er dåpen rettet mot den fulle trosbekjennelse, den fullkomne innlemmelse i frelsens institusjon, slik som Kristus selv har villet den, og endelig til en fullstendig integrering i nattverdsfellesskapet.

Selv om de kirkesamfunn som er adskilt fra oss mangler den fullkomne enhet med oss som skulle følge med dåpen, og selv om vi tror at de, især av mangel på sakramental prestevielse, ikke har bevart det eukaristiske mysteriums opprinnelige og hele innhold, forholder det seg allikevel slik: Når de i nattverden minnes Herrens død og oppstandelse, bekjenner de at livet i forening med Kristus her kommer til uttrykk, og de venter hans komme i herlighet. Derfor bør nettopp læren om nattverden likesom de øvrige sakramenter, gudstjenesten og de kirkelige embeder bli gjenstand for samtale.