Dessuten kan det forhold at den salige Jomfru Maria, Guds Mor og Kirkens Mor, verken mottok det oppdrag som Apostlene fikk som sitt eget og heller ikke det ministerielle prestedømme, ikke bety at kvinner er av lavere verdighet. Heller ikke kan det fremstilles som en diskriminering av dem. Rettere er det å bli sett som den trofaste fastholden av en plan som er å tilskrive visdommen til universets Herre.

Kvinners nærvær og rolle i Kirkens liv og oppdrag forblir absolutt nødvendig og uerstattelig, selv om det ikke er knyttet til det ministerielle prestedømme. Som erklæringen Inter Insigniores påpeker, "ønsker Kirken at kristne kvinner må bli fullt ut klar storheten i deres oppdrag: Deres rolle er i dag av avgjørende betydning både for samfunnets oppbyggelse og menneskeliggjørelse, og for at de troende skal gjenoppdage Kirkens sanne ansikt".¹⁰

Det Nye Testamente og hele Kirkens historie gir rike beviser på kvinners nærvær i Kirken, sanne disipler, Kristi vitner i familie og samfunn, såvel som i deres fullstendige konsekrasjon til Guds og Evangeliets tjeneste. "Ved å forvare kvinnenes verdighet og deres kall, har Kirken vist sin ærbødighet og takknemlighet til de kvinner som - i troskap til Evangeliet - til alle tider har tatt del i hele Guds folks apostoliske oppdrag. De er de hellige martyrer, jomfruer, familiemødre, som tappert har båret vitnesbyrd om sin tro og gitt Kirkens tro og tradisjon videre ved å oppdra sine barn i Evangeliets ånd".¹¹

Enn videre er det til de troendes helligelse at Kirkens hierarkiske struktur fullt ut er innrettet. Av den grunn gjenkaller erklæringen Inter Insigniores: "Den eneste høyere gave som kan og må etterstrebes, er kjærligheten (jfr. 1 Kor 12 og 13). Størst i Himlenes Rike er ikke prestene, men helgenene".¹²