De rettigheter
og verdier som angår mennesket som person, inntar en viktig plass blant
de spørsmål som bli diskutert idag. Med stort alvor bekreftet således
det 2 Vatikankonsil på nytt den menneskelige persons høye
verdighet, og på særlig måte hans eller hennes rett til å
leve. Følgelig fordømte konsilet forbrytelser mot livet, «slik
som enhver form for mord, folkemord, abort, medlidenhetsdrap eller overlagt
selvmord» (Kirken i verden av idag, 27).
Senere
har Kongregasjonen for Troslæren minnet alle troende om den katolske lære
om fremkalt abort 1. Kongregasjonen finner det nu betimelig å
fremsette kirkens lære om eutanasi. Flerfoldige ganger har pavene i vår
tid utredet prinsippene på dette område, og disse prinsipper står
fullt ut ved makt2. Men de senere års fremskritt i den medisinske
vitenskap har aktualisert nye sider ved eutanasispørsmålet. Disse
nye aspekter krever en videregående utredning på det etiske plan.
I moderne
samfunn blir ofte til og med menneskelivets fundamentale verdier gjenstand for
debatt, og kulturelle forandringer virker inn på synet på lidelse
og død. Dessuten har medisinen utvidet sine muligheter til å
helbrede og til å forlenge livet under særlige omstendigheter, slik
at det iblant reiser moralske problemer. I denne situasjon føler mange
mennesker betydelig uro, for eksempel i forbindelse med langt fremskreden
alderdom og død. De begynner også å spørre seg om de
har rett til å fremkalle en «lett død» for seg selv eller for
medmennesker. Dette vil redusere lidelsene, og det synes dem mer i harmoni med
menneskelig verdighet.
Flere
bispekonferanser har lagt frem spørsmål angående dette emnet
for Kongregasjonen for Troslæren. Kongregasjonen har innhentet uttalelser
fra eksperter på felter som angår eutanasiens forskjellige aspekter,
og ønsker nu med denne erklæring å besvare biskopenes spørsmål.
Man vil med dette hjelpe dem til å formidle den rette lære til de
troende de har omsorg for, og man vil gi dem momenter til ettertanke som de kan
legge frem for offentlige myndigheter når det gjelder denne alvorlige
sak.
De
betraktninger som fremkommer i dette dokument, angår i første
rekke alle dem som tror på Kristus og setter sin lit til ham. Ved sitt
liv, sin død og sin oppstandelse har Kristus gitt tilværelsen, og
særlig den kristnes død, en ny mening, som apostelen Paulus sier: «Lever
vi, så lever vi for Herren, og død vi, så dør vi for
Herren» (Rom. 14, 8; kfr. Fil. 1, 20).
Mange
mennesker bekjenner seg til andre religioner, men deler vår tro på
Gud som livets skaper, opprettholder og herre. Av disse vil mange være
enige med oss i at denne tro gir hvert menneske en høy verdighet og
garanterer respekt for ham eller henne.
Man håper
at denne erklæring vil møte bifall hos mange mennesker av god
vilje, som tross filosofisk og ideologisk uenighet har en våken
bevissthet om menneskets rettigheter. I de senere år er disse rettigheter også
blitt proklamert gjennom erklæringer fra internasjonale
kongresser3.
Siden det her er tale om grunnleggende rettigheter som
gjelder ethvert menneske uten forbehold, er det åpenbart galt å
benekte deres almengyldighet ved å argumentere ut fra politisk pluralisme
eller religiøs frihet.
|