I. Menneskelivets verdi

Menneskelivet er grunnlaget for alle goder, og det er nødvendig som utgangspunkt og betingelse for all menneskelig aktivitet og alt samfunnsliv. De fleste mennesker betrakter livet som hellig, og mener at ingen har lov til å råde over det etter behag. Men de troende ser noe større i livet, nemlig en Guds kjærlighets gave som de er kalt til å ta vare på og gjøre fruktbringende. Det er den sistnevnte betraktningsmåte som fører til følgende konsekvenser:

Ingen kan rette angrep mot en uskyldig persons liv uten å gå imot Guds kjærlighet til vedkommende, uten å krenke en grunnleggende rettighet, og altså uten å begå en ytterst alvorlig forbrytelse⁴. Enhver har plikt til å leve sitt liv i overensstemmelse med Guds plan. Livet er betrodd det enkelte individ som et gode. Det må frembringe frukter allerede her på jorden, men først i det evige liv når det frem til fullkommenhet. Å volde sin egen død med overlegg, altså selvmord, er derfor like galt som mord. Når herredømme og kjærlige plan. Selvmord er ofte også en avvisning av kjærligheten til en selv og en fornektelse av det naturlige instinkt til å ville leve. Det kan være en flukt fra forpliktelser overfor ens neste, forskjellige grupper eller hele samfunnet, forpliktelser ut fra rettferdighet eller barmhjertighet. Det er likevel alminnelig anerkjent at det stundom er psykologiske faktorer tilstede som kan redusere ansvaret eller endog ta det bort.

Man kan imidlertid skille klart mellom selvmord og det å ofre sitt liv. En person kan ofre sitt liv eller sette det i fare for et gode av høyere rang, slik som Guds ære, sjelers frelse eller tjeneste for sine brødre (Kfr. Joh. 15, 14).