III. Lidelsens betydning for de kristne og bruken av smertestillende midler

Døden kommer ikke alltid under dramatiske omstendigheter etter nærmest uutholdelige lidelser. Vi behøver heller ikke å tenke bare på ekstreme tilfeller. Mange samstemmige vitnesbyrd leder oss til den konklusjon at naturen selv sørger for å gjøre avskjeden i dødens stund utholdelig. For et menneske ved full helse ville denne avskjed være ytterst smertefull. Men langvarig sykdom, fremskreden alderdom eller ensomhet og mangel på omsorg kan føre til en psykisk tilstand som gjør det lettere å akseptere døden.

Likevel er det et faktum og en naturlig ting at døden volder kval, og den kommer ofte sammen med alvorlige og langvarige lidelser.

Legemlig lidelse er ganske visst en uunngåelig del av menneskets livsvilkår. På det biologiske plan betyr den en advarsel som ingen vil benekte nytten av. Men siden den influerer menneskets psykiske tilstand, overgår den ofte det biologisk nyttige, og den kan bli så hård at den fremkaller ønsket om befrielse for enhver pris.

Ifølge den kristne lære har imidlertid lidelsen en spesiell plass i Guds frelsesplan, særlig lidelsen i livets siste stund. Den betyr delaktighet i Kristi lidelse og forening med det frelsende offer som han frembar i lydighet mot Faderens vilje. Man må derfor ikke bli forundret om en del kristne foretrekker å moderere bruken av smertestillende midler for frivillig å påta seg ihvertfall en del av sine lidelser og bevisst forene seg med Kristi lidelser på korset (kfr. Mat. 27, 34).

Men det ville være uklokt å forlange en heroisk handlemåte som generell regel. Menneskelig og kristen klokskap tilsier tvert imot at de fleste syke mennesker bør bruke medisiner som kan lindre eller stanse smertene, selv om medisinene som bieffekt kan bevirke nedsatt bevissthet og klarhet. Når det gjelder dem som ikke kan gi uttrykk for sine ønsker, kan man gå ut fra at de gjerne vil ha smertestillende midler og la dem få slike etter legens råd.

Men slike smertestillende midler er ikke uten problemer, fordi tilvenning vanligvis gjør det nødvendig å øke doseringen for å bevare effektiviteten.

Her passer det å minnes en erklæring fra Pius XII, som fremdeles har full gyldighet. Han fikk følgende spørsmål fra en gruppe leger: «Er det religiøst og moralsk tillatt for legen og pasienten å dempe smertene og nedsette bevisstheten ved bruk av narkotiske stoffer (endog når døden nærmer seg og man innser at bruken av de narkotiske stoffer vil forkorte livet)?» Paven svarte: «Hvis det ikke finnes andre midler, og hvis det ikke hindrer utførelsen av andre religiøse og moralske forpliktelser i den foreliggende situasjon: Ja.» ⁵. I slike tilfeller er døden naturligvis ikke tilsiktet eller ønsket, selv om man tar en rimelig risiko. Hensikten er ganske enkelt å lindre smertene effektivt, og for å oppnå dette, benytter man smertestillende midler som medisinen har til rådighet.

Midler som medfører bevisstløshet trenger imidlertid særlig overveielse. For et menneske skal ikke bare være istand til å oppfylle sine moralske plikter og sine familieforpliktelser. Han eller hun må også ved full bevissthet forberede seg på å møte Kristus. Derfor gir Pius XII denne advarsel: «Det er ikke rett å ta bevisstheten fra en døende person uten en alvorlig grunn.» ⁶