I dødens
stund er det idag meget viktig å forsvare både den menneskelige
verdighet og det kristne livsbegrep mot en teknologisk holdning som truer med å
bli et misbruk. I denne forbindelse taler en del mennesker om «rett til å
dø». De bruker ikke uttrykket om rett til å fremkalle døden
for egen hånd eller ved andres hjelp etter eget behag. Det betyr retten
til å dø fredfylt med menneskelig og kristen verdighet. Fra dette
synspunkt kan bruken av terapeutiske midler av og til reise problemer.
I mange
tilfeller er situasjonen så komplisert at det kan oppstå tvil med
hensyn til anvendelsen av de etiske prinsipper. I siste instans blir da saken
overlatt til den syke, til dem som har rett til å tale på den sykes
vegne eller til legene. Etter sin samvittighet og i lys av moralske
forpliktelser og sakens forskjellige sider må de ta den endelige avgjørelse.
Enhver
har plikt til å ta vare på sin helse eller søke helsemessig
hjelp fra andre. De som har den oppgave å ha omsorg for de syke, må
gjøre dette samvittighetsfullt og anvende de legemidler som synes nødvendige
og nyttige.
Men er
det nødvendig under alle omstendigheter og ta alle mulige legemidler til
hjelp?
Tidligere
svarte moralteologene at man aldri er pliktig til å bruke «ekstraordinære»
midler. Dette svar har fremdeles gyldighet som prinsipp, men det er kanskje
mindre klart idag. Uttrykket er upresist, og behandlingen av sykdommer har
gjort hurtige fremskritt. Derfor taler folk heller om «forholdsmessig rimelige»
og «urimelige» midler. I hvert tilfelle kan man komme frem til en riktig bedømmelse
av legemidlene. Man studerer den aktuelle behandlingsform, ser i hvilken grad
den er komplisert eller risikofylt, hva den koster og hvilke muligheter det er
for å benytte den. Videre ser man disse faktorer i sammenheng med det
resultat som kan forventes når den sykes tilstand og fysiske og moralske
ressurser tas i betraktning.
For å
lette anvendelsen av disse generelle prinsipper kan man tilføye følgende:
Når ikke andre
midler strekker til, er det tillatt å ta i bruk den mest avansert
medisinske teknikk når pasienten samtykker i det. Dette gjelder
også når disse midler ennu er på eksperimentstadiet og
derfor innebærer en viss risiko. Ved å akseptere bruken av dem
kan pasienten endog vise generøsitet til beste for menneskeheten.
Med pasientens samtykke
er det også tillatt å avbryte behandlingen med disse midler
når resultatet ikke svarer til forventningene. Når man tar en
slik avgjørelse, må man ta hensyn til rimelige ønsker
fra pasienten og hans familie, og også til råd fra de leger
som er særlig kompetente på området. Disse kan
særlig bedømme om investeringen i instrumenter og personell
er urimelig stor i forhold til de resultater som kan forventes. De kan
også bedømme om den teknikk som brukes, påfører
pasienten påkjenning og lidelse som ikke står i rimelig
forhold til det utbytte han eller hun kan få av behandlingen.
Det er også
tillatt å begrense seg til å bruke de normale midler som medisinen
kan tilby. Man kan derfor ikke pålegge noen å søke
hjelp i en teknikk som allerede er i bruk, men som medfører risiko
eller store påkjenninger. Å avslå slike midler er ikke
det samme som selvmord. Det er derimot å betrakte som en akseptering
av menneskets livsvilkår, eller som et ønske om å
unngå å bruke en medisinsk metode som ikke står i
rimelig forhold til de resultater som kan forventes, eller som et
ønske om ikke å påføre familien eller samfunnet
urimelige utgifter. - Når døden er uunngåelig og nær
forestående til tross for den behandling som blir gitt, da er det
tillatt å ta en samvittighetsavgjørelse om å avvise
behandlings. former som bare vil føre til utrygg og tyngende
forlengelse av livet. Den normale omsorg som tilkommer en syk person i slike
tilfeller, må imidlertid ikke avbrytes, I denne situasjon har ikke
legen grunn til å laste seg for å unnlate å hjelpe den
person som er i fare.
|