Innledning

De rettigheter og verdier som angår mennesket som person, inntar en viktig plass blant de spørsmål som bli diskutert idag. Med stort alvor bekreftet således det 2 Vatikankonsil på nytt den menneskelige persons høye verdighet, og på særlig måte hans eller hennes rett til å leve. Følgelig fordømte konsilet forbrytelser mot livet, «slik som enhver form for mord, folkemord, abort, medlidenhetsdrap eller overlagt selvmord» (Kirken i verden av idag, 27).

Senere har Kongregasjonen for Troslæren minnet alle troende om den katolske lære om fremkalt abort ¹. Kongregasjonen finner det nu betimelig å fremsette kirkens lære om eutanasi. Flerfoldige ganger har pavene i vår tid utredet prinsippene på dette område, og disse prinsipper står fullt ut ved makt². Men de senere års fremskritt i den medisinske vitenskap har aktualisert nye sider ved eutanasispørsmålet. Disse nye aspekter krever en videregående utredning på det etiske plan.

I moderne samfunn blir ofte til og med menneskelivets fundamentale verdier gjenstand for debatt, og kulturelle forandringer virker inn på synet på lidelse og død. Dessuten har medisinen utvidet sine muligheter til å helbrede og til å forlenge livet under særlige omstendigheter, slik at det iblant reiser moralske problemer. I denne situasjon føler mange mennesker betydelig uro, for eksempel i forbindelse med langt fremskreden alderdom og død. De begynner også å spørre seg om de har rett til å fremkalle en «lett død» for seg selv eller for medmennesker. Dette vil redusere lidelsene, og det synes dem mer i harmoni med menneskelig verdighet.

Flere bispekonferanser har lagt frem spørsmål angående dette emnet for Kongregasjonen for Troslæren. Kongregasjonen har innhentet uttalelser fra eksperter på felter som angår eutanasiens forskjellige aspekter, og ønsker nu med denne erklæring å besvare biskopenes spørsmål. Man vil med dette hjelpe dem til å formidle den rette lære til de troende de har omsorg for, og man vil gi dem momenter til ettertanke som de kan legge frem for offentlige myndigheter når det gjelder denne alvorlige sak.

De betraktninger som fremkommer i dette dokument, angår i første rekke alle dem som tror på Kristus og setter sin lit til ham. Ved sitt liv, sin død og sin oppstandelse har Kristus gitt tilværelsen, og særlig den kristnes død, en ny mening, som apostelen Paulus sier: «Lever vi, så lever vi for Herren, og død vi, så dør vi for Herren» (Rom. 14, 8; kfr. Fil. 1, 20).

Mange mennesker bekjenner seg til andre religioner, men deler vår tro på Gud som livets skaper, opprettholder og herre. Av disse vil mange være enige med oss i at denne tro gir hvert menneske en høy verdighet og garanterer respekt for ham eller henne.

Man håper at denne erklæring vil møte bifall hos mange mennesker av god vilje, som tross filosofisk og ideologisk uenighet har en våken bevissthet om menneskets rettigheter. I de senere år er disse rettigheter også blitt proklamert gjennom erklæringer fra internasjonale kongresser³.

Siden det her er tale om grunnleggende rettigheter som gjelder ethvert menneske uten forbehold, er det åpenbart galt å benekte deres almengyldighet ved å argumentere ut fra politisk pluralisme eller religiøs frihet.