II. Eutanasi

For å kunne behandle eutanasispørsmålet på tilbørlig måte er det først nødvendig å definere de ordene som anvendes.

Etymologisk sett ble ordet euthanasia opprinnelig brukt om en lett død uten svære lidelser. Idag tenker man ikke lenger på den opprinnelige betydning av ordet, men bruker det om medisinsk behandling for å redusere lidelser ved sykdom eller dødskamp, noen ganger med fare for å forkorte livet. Endelig blir ordet eutanasi brukt i en mer spesiell betydning: Det betyr medlidenhetsdrap for å gjøre slutt på voldsomme lidelser eller spare abnorme barn, mentalt syke eller uhelbredelig syke for et ulykkelig liv, kanskje i mange år. Slike mennesker kan også bli en for tung byrde for sine familier og for samfunnet.

Det er derfor nødvendig å definere klart i hvilken betydning ordet blir brukt i dette dokument.

Med eutanasi menes en handling eller unnlatelse som forårsaker død eller har til hensikt å forårsake død for å eliminere lidelse. Det er altså viljens hensikt og de metoder som benyttes som angir rammen for bruken av ordet eutanasi.

Det er nødvendig å slå fast på nytt at intet forhold og ingen person på noen måte kan rettferdiggjøre at et uskyldig menneske blir drept, hverken et foster på tidlig eller sent stadium, et barn eller en voksen, en gammel eller en som lider av en uhelbredelig sykdom, eller en døende. Videre har ingen rett til å be om denne drapshandling, hverken for seg selv eller for en annen person som han eller hun har ansvar for. Heller ikke kan han eller hun gi sin tillatelse til den, direkte eller indirekte. Ingen myndighet er berettiget til å anbefale eller gi tillatelse til en slik handling. For det gjelder krenkelse av den guddommelige lov, krenkelse av menneskets verdighet, en forbrytelse mot livet, et angrep på mennesket.

På grunn av langvarige og nesten uutholdelige lidelser, av dypt personlige eller andre grunner, kan mennesket komme til å tro at de har lov til å be om å få dø. Den personlige skyld kan i slike tilfeller være redusert eller det finnes kanskje ingen skyld overhode. Men selv om man kan være i god tro, blir ikke drapshandlingens karakter forandret ved denne feilaktige dom fra samvittighetens side. Drapshandlingen i seg selv må alltid avvises. Bønnene fra alvorlig syke mennesker om å få dø må ikke oppfattes som virkelige ønsker om eutanasi. Det dreier seg nesten alltid om en kvalfylt bønn om hjelp og kjærlighet. Det et sykt menneske trenger ved siden av medisinsk hjelp, det er kjærlighet, den menneskelige og overnaturlige varme som den syke kan og bør omgis av, varme fra alle som er ham eller henne nær, foreldre og barn, leger og sykepleiere.