VI. Rimelige forhold ved bruk av legemidler

I dødens stund er det idag meget viktig å forsvare både den menneskelige verdighet og det kristne livsbegrep mot en teknologisk holdning som truer med å bli et misbruk. I denne forbindelse taler en del mennesker om «rett til å dø». De bruker ikke uttrykket om rett til å fremkalle døden for egen hånd eller ved andres hjelp etter eget behag. Det betyr retten til å dø fredfylt med menneskelig og kristen verdighet. Fra dette synspunkt kan bruken av terapeutiske midler av og til reise problemer.

I mange tilfeller er situasjonen så komplisert at det kan oppstå tvil med hensyn til anvendelsen av de etiske prinsipper. I siste instans blir da saken overlatt til den syke, til dem som har rett til å tale på den sykes vegne eller til legene. Etter sin samvittighet og i lys av moralske forpliktelser og sakens forskjellige sider må de ta den endelige avgjørelse.

Enhver har plikt til å ta vare på sin helse eller søke helsemessig hjelp fra andre. De som har den oppgave å ha omsorg for de syke, må gjøre dette samvittighetsfullt og anvende de legemidler som synes nødvendige og nyttige.

Men er det nødvendig under alle omstendigheter og ta alle mulige legemidler til hjelp?

Tidligere svarte moralteologene at man aldri er pliktig til å bruke «ekstraordinære» midler. Dette svar har fremdeles gyldighet som prinsipp, men det er kanskje mindre klart idag. Uttrykket er upresist, og behandlingen av sykdommer har gjort hurtige fremskritt. Derfor taler folk heller om «forholdsmessig rimelige» og «urimelige» midler. I hvert tilfelle kan man komme frem til en riktig bedømmelse av legemidlene. Man studerer den aktuelle behandlingsform, ser i hvilken grad den er komplisert eller risikofylt, hva den koster og hvilke muligheter det er for å benytte den. Videre ser man disse faktorer i sammenheng med det resultat som kan forventes når den sykes tilstand og fysiske og moralske ressurser tas i betraktning.

For å lette anvendelsen av disse generelle prinsipper kan man tilføye følgende:

Når ikke andre midler strekker til, er det tillatt å ta i bruk den mest avansert medisinske teknikk når pasienten samtykker i det. Dette gjelder også når disse midler ennu er på eksperimentstadiet og derfor innebærer en viss risiko. Ved å akseptere bruken av dem kan pasienten endog vise generøsitet til beste for menneskeheten. Med pasientens samtykke er det også tillatt å avbryte behandlingen med disse midler når resultatet ikke svarer til forventningene. Når man tar en slik avgjørelse, må man ta hensyn til rimelige ønsker fra pasienten og hans familie, og også til råd fra de leger som er særlig kompetente på området. Disse kan særlig bedømme om investeringen i instrumenter og personell er urimelig stor i forhold til de resultater som kan forventes. De kan også bedømme om den teknikk som brukes, påfører pasienten påkjenning og lidelse som ikke står i rimelig forhold til det utbytte han eller hun kan få av behandlingen. Det er også tillatt å begrense seg til å bruke de normale midler som medisinen kan tilby. Man kan derfor ikke pålegge noen å søke hjelp i en teknikk som allerede er i bruk, men som medfører risiko eller store påkjenninger. Å avslå slike midler er ikke det samme som selvmord. Det er derimot å betrakte som en akseptering av menneskets livsvilkår, eller som et ønske om å unngå å bruke en medisinsk metode som ikke står i rimelig forhold til de resultater som kan forventes, eller som et ønske om ikke å påføre familien eller samfunnet urimelige utgifter. - Når døden er uunngåelig og nær forestående til tross for den behandling som blir gitt, da er det tillatt å ta en samvittighetsavgjørelse om å avvise behandlings. former som bare vil føre til utrygg og tyngende forlengelse av livet. Den normale omsorg som tilkommer en syk person i slike tilfeller, må imidlertid ikke avbrytes, I denne situasjon har ikke legen grunn til å laste seg for å unnlate å hjelpe den person som er i fare.