38 Evig liv er derfor Guds eget liv og samtidig Guds barns liv. Troende kan ikke unngå å bli fylt av undring og glede når de grunner over denne uventede og uutsigelige sannhet som kommer til oss fra Gud i Kristus. De kan si med apostelen Johannes: "Se hvilken kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn - ja, vi er det! ... Allerede nå er vi Guds barn, men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart. Vi bare vet at den dag det blir åpenbart, skal vi bli ham lik, for da skal vi se ham som han er" (1. Joh. 3,1-2).

Her når den kristne sannhet om mennesket sitt høydepunkt. Dette livets verdighet er ikke bare forbundet med dets guddommelige opphav, men også med dets bestemmelse som er enhet med Gud for å kjenne og elske ham. I lyset av denne sannhet presiserer og kompletterer den hellige Ireneus sin lovprisning av mennesket: "Guds ære" er virkelig "det levende menneske", men "menneskets liv er å se Gud".^[27]

Det får umiddelbare konsekvenser for menneskelivet i dets jordiske tilstand som allerede bærer kimen i seg og gir grobunn for det evige liv. Selv om mennesket nærmest instinktivt elsker livet fordi det er et gode, så finner denne kjærligheten inspirasjon og styrke, nytt omfang og dybde, i dette godes guddommelige dimensjon. Likeledes kan ikke den kjærlighet menneskene har til livet reduseres til et enkelt ønske om å ha tilstrekkelig plass for selvutfoldelse og for å inngå forhold til andre; snarere utvikles kjærligheten i den glade bevissthet om at livet er "stedet" hvor Gud gir seg til kjenne, hvor vi kan møte ham og leve i samfunn med ham. Det liv Jesus gir, svekker på ingen måte verdien av vår timelige eksistens; den føres ved det til sitt endelige mål: "Jeg er oppstandelsen og livet. ... enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh. 11,25-26).