Livet i alderdom og lidelse

"Jeg trodde, også da jeg sa: 'Jeg er ille plaget'" (Sal. 116,10)

46 Hva livet i dets avsluttende faser angår, ville det være anakronistisk å forvente at den bibelske åpenbaring eksplisitt skulle vise til aktuelle problemstillinger når det gjelder respekten for eldre og syke personer, eller eksplisitt fordømme forsøk på å fremskynde livets avslutning med vold. Bibelens kulturelle og religiøse kontekst er ikke på noen måte berørt av slike fristelser; tvert imot, i denne kontekst blir de eldres visdom og erfaring ansett for å være en uerstattelig rikdom for familie og samfunn.

Høy alder gir prestisje og omfattes med ærbødighet (kfr. 2. Makk. 6,23). Den rettferdige søker ikke å bli løst fra alderdommen og dens plager; hans bønn er tvert imot denne: "Herre, Gud, du er jo mitt håp, fra ungdommen av har jeg satt min lit til deg... Forlat meg heller ikke, Gud, når jeg blir gammel og grå. Så skal jeg tale om din mektige gjerning til hele den kommende slekt" (Sal. 71,5 & 18). Den messianske tidsalders ideal fremstilles som en tid hvor "det ikke lenger (skal) finnes... gamle som ikke når sine dagers fulle mål" (Jes. 65,20).

Men i alderdommen, hvordan skal man møte livets uomgjengelige forfall? Hvordan forholde seg til døden? Den troende vet at hans liv er i Guds hender: "Herre,... det er du som bestemmer min lodd" (Sal. 16,5), og aksepterer nødvendigheten av å dø: "Dette er hva Herren har fastsatt for alt som lever. Hvorfor skulle du avvise det som Den Høyeste har bestemt?" (Sir. 41,4). Mennesket er ikke livets herre, heller ikke dødens. I livet som i døden må mennesket overgi seg til Gud og hans kjærlighetsfulle plan; "det som Den Høyeste har bestemt".

Også under perioder med sykdom er mennesket kalt til å sette sin lit til Gud og fornye sin fundamentale tro på Den Ene som "leger all din sykdom" (kfr. Sal. 103,3). Selv når ethvert håp om helbredelse svinner hen, og mennesket utbryter: "Min dag heller, skyggen blir lang, jeg visner bort som gress" (Sal. 102,12); selv da, kan den troende leve forvisset om Guds livgivende makt. Alvorlig sykdom driver ikke denne personen ut i desperasjon og til å søke døden, men får ham til i håp å utbryte: "Jeg trodde, også da jeg sa: 'Jeg er ille plaget'" (Sal. 116,10); "Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg. Herre, fra dødsriket førte du meg opp, du gav meg liv og reddet meg fra graven" (Sal. 30,3-4).