47 Jesu sendelse og de mange helbredelser som han bevirket viser oss Guds store omsorg også for menneskets legemlige liv. Jesus, "legemets og sjelens lege"^[37], var sendt av Faderen for å forkynne det glade budskap for de fattige og for å lege de sønderbrutte (kfr. Luk. 4,18, Jes. 61,1). Når han senere sender disiplene sine ut i verden, gir han dem et oppdrag hvor helbredelsen av de syke går hånd i hånd med forkynnelsen av Evangeliet: "Og hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut demoner" (Matt. 10,7-8, kfr. Mark. 6,13, 16,18).

For den troende er riktignok ikke det jordiske liv noe absolutt gode, i særdeleshet fordi man kan bli bedt om å oppgi livet for et høyere godes skyld. Som Jesus sier: "For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det; mens den som setter livet til for min skyld og for evangeliets skyld, han skal frelse det" (Mark. 8,35). Det nye testamente gir mange forskjellige eksempler på dette. Jesus nøler ikke med å gi seg selv som offer, og han gir frivillig sitt liv som en offergave til Faderen (kfr. Joh. 10,17) og til dem som hører ham til (Joh. 10,15). Jesu forløper, Johannes Døperens død vitner også om at den jordiske eksistens ikke er et absolutt gode; hva som er viktigere er å forbli tro mot Guds ord selv om man skulle risikere livet for det (kfr. Mark. 6,17-29). Stefanus, som mistet livet på grunn av sitt trofaste vitnesbyrd om Herrens oppstandelse, følger i Mesterens fotspor og møter dem som stener ham med bønn om tilgivelse (kfr. Ap.gj. 7,59-60). Derved blir han den første i en tallrik skare av martyrer som Kirken har æret fra dens tidligste begynnelse.

Men ingen kan egenrådig velge om man vil leve eller dø; den absolutte herre over slike avgjørelser er alene Skaperen, ved hvem "vi lever, beveger oss og er til" (Ap.gj. 17,28).