Livets Evangelium fullbyrdes på korsets tre

"De skal se på ham som de har gjennomboret" (Joh. 19,37)

50 Mot slutten av dette kapittelet hvor vi har meditert over det kristne budskap om livet, vil jeg gjerne gjøre et opphold med hver enkelt av dere for å betrakte den Ene som var gjennomboret og som drar alle til seg (kfr. Joh. 19,37, 12,32). Ved å betrakte korset (kfr. Luk. 23,48) vil vi oppdage hvordan Livets Evangelium fullbyrdes og åpenbares helt og fullt i dette opphøyede tre.

Langfredag tidlig om ettermiddagen "sortnet solen til, og det ble mørkt over hele landet ... Da revnet forhenget i templet tvers over" (Luk. 23,44.45). Dette symboliserer en stor kosmisk uro og en massiv konflikt mellom gode og onde krefter, mellom liv og død. I dag befinner vi oss i en dramatisk konflikt mellom "dødens kultur" og "livets kultur". Men korsets glans overskygges ikke av dette mørket; det fortsetter å skinne enda klarere, enda mer strålende, og åpenbares som historiens og det enkelte menneskelivs sentrum, mening og mål.

Jesus nagles til korset og løftes opp fra jorden. Han erfarer øyeblikk av total "maktesløshet", og hans liv synes fullstendig utlevert til motstandernes spott og bødlenes hender: han blir hånet, spottet og krenket (kfr. Mark. 15,24-36). Og likevel, midt i dette, etter at Jesus har utåndet, utbryter den romerske offiseren: "Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!" (Mark. 15,39). I den ytterste svakhet åpenbarer altså Guds Sønns identitet seg: hans ære manifesterer seg på korset!

Ved sin død kaster Jesus lys over meningen med menneskets liv og død. Før han dør, ber Jesus til Faderen, og ber om tilgivelse for sine forfølgere (kfr. Luk. 23,34), og til røveren som ber om å bli husket når han kommer i sitt rike, svarer han: "Sannelig, det lover jeg deg: Ennå i dag skal du være med meg i Paradis!" (Luk. 23,43). Og etter hans død "(ble) mange av de hellige henfarnes legemer vakt til live" (Matt. 27,52). Den frelse som Jesus bevirker er en livets og oppstandelsens gave. Under sin jordiske eksistens hadde Jesus også bragt frelse ved helbredelser og ved å gjøre det gode (kfr. Ap.gj. 10,38). Men miraklene, helbredelsene og oppvekkelsene fra de døde var tegn på en annen frelse, som består i syndenes forlatelse, det vil si befrielsen fra menneskets dypeste elendighet og opphøyelsen til Guds eget liv. På korset blir Mose mirakel da han reiste slangen i ørkenen (Joh. 3,14-15, 4. Mos. 21,8-9), fornyet og bragt til fullkommenhet.

Også i dag kan mennesker, hvis liv er truet, finne styrke i håpet om frihet og frelse ved å betrakte ham som var gjennomboret.