Guds hellige lov

Evangelium og bud

"Vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene" (Matt. 19,17)

52 "Så var det en som kom til ham og spurte: 'Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?'" (Matt. 19,16). Jesus svarte, "vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene" (Matt. 19,17). Mesteren taler om det evige liv, det vil si delaktighet i Guds eget liv. Man oppnår dette livet ved å overholde budene, inkludert budet "du skal ikke slå i hjel". Dette er det første av de ti bud som Jesus trekker frem når den unge mannen spør ham hvilke bud han skal overholde: "Jesus svarte: 'Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele,...'" Matt. 19,18).

Guds bud er aldri adskilt fra Guds kjærlighet: det er alltid en gave ment for menneskets vekst og glede. På denne måten representerer det et vesentlig og uomgjengelig aspekt ved Evangeliet, og blir selv "evangelium": godt og gledelig nytt. Livets Evangelium er både en stor Guds gave og en utfordring for mennesket. Det vekker undring og takknemlighet hos det frie menneske, og appellerer til menneskets ansvarlighet idet det ber om å bli tatt imot, bevart og verdsatt. Ved å gi mennesket livet, krever Gud av mennesket at det elsker, respekterer og fremmer livet. Gaven blir selv et bud, og budet selv gave.

Mennesket er Guds levende bilde og villet av Gud som herre og konge. Gregor av Nyssa skriver: "Gud skapte mennesket på en slik måte at det skulle være i stand til å være konge over jorden... Mennesket ble skapt i Hans bilde som regjerer over universet. Alt tyder på at menneskets natur fra opphavet av bar kongedømmets merke... Mennesket er konge. På grunn av sin likhet med universets Konge er mennesket skapt for å herske over jorden, og menneskenaturen er det levende bilde som, ved sin verdighet, deltar i den guddommelige arketyps fullkommenhet."^[38] Mennesket er kalt til fruktbarhet og til å bli mange, til å legge jorden under seg og herske over andre skapninger (kfr. 1. Mos. 1,28). Men mennesket er konge og herre ikke bare over ting, men fremfor alt over seg selv^[39], og på en særlig måte over det liv det har mottatt og som føres videre ved forplantningen i kjærlighet og respekt for Guds plan. Menneskets herredømme er imidlertid ikke absolutt, det er en tjeneste: det reflekterer Guds enestående og uendelige herredømme. Mennesket må derfor utøve det med visdom og kjærlighet, idet man tar del i Guds uendelige visdom og kjærlighet. Dette lar seg virkeliggjøre ved lydighet mot Guds hellige lov, en fri og glad lydighet (kfr. Sal. 119), som fødes og næres i vissheten om at Guds bud er en nådens gave gitt mennesket ene og alene for menneskets beste, for å bevare menneskets personlige verdighet og fremme dets lykke.

Med hensyn til ting, men enda mer med hensyn til livet, er ikke mennesket den absolutte herre og endelige dommer, men "en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen"^[40]. Det er i dette menneskets uforlignelige storhet ligger.

Livet er overgitt mennesket som en skatt som ikke må ødes, et talent som må brukes vel. Mennesket skal stilles til regnskap for det overfor sin Herre (kfr. Matt. 25,14-30; Luk. 19,12-27).