Menneskelivet er hellig og ukrenkelig

"Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste" (1. Mos. 9,5)

53 "Menneskets liv er hellig fordi det like fra opphavet bærer i seg Guds skapergjerning og står for alltid i et særlig forhold til Skaperen, dets eneste mål. Gud alene er herre over livet, fra begynnelse til slutt: ingen kan under noen omstendighet tilrane seg retten til direkte å ødelegge et uskyldig menneske".^[41] Med disse ordene fremhever Instruksjonen Donum Vitae menneskelivets hellighet og ukrenkelighet som det sentrale innhold i Guds Åpenbaring.

Den hellige Skrift presenterer forskriften "Du skal ikke slå i hjel" som et guddommelig bud (2. Mos. 20,13; 5. Mos. 5,17). Denne forskrift befinner seg - som jeg allerede har understreket - i De ti bud, i hjertet av den pakt Gud sluttet med sitt utvalgte folk. Men det stod allerede fast i den opprinnelige pakt mellom Gud og mennesker; etter flommens rensende straff forårsaket av synd og vold (kfr. 1. Mos. 9,5-6).

Gud forkynner at han er den absolutte Herre over mennesket som er formet i hans bilde og likhet (kfr. 1. Mos. 1,26-27). Menneskelivet er derved gitt en hellig og ukrenkelig karakter, som gjenspeiler Skaperens egen ukrenkelighet. Nettopp av denne grunn vil Gud med alvor dømme alle overtredelser mot budet "du skal ikke slå i hjel", det bud som danner basis for ethvert samfunns felles liv. Han er "goel", den uskyldiges forsvarer (kfr. 1. Mos. 4,9-15, Jes. 41,14, Jer. 50,34, Salm. 19,14). Gud viser slik at han ikke gleder seg over de levendes død (kfr. Visd. 1,13). Bare Satan kan glede seg ved det: for gjennom hans misunnelse kom døden inn i verden (kfr. Visd. 2,24). Han som er "en morder fra begynnelsen av", er også en løgner, "ja, løgnens far" (Joh. 8,44). Ved å bedra mennesket, ledes det til synd og til død, og lar synden og døden fremstå som livets mål og frukter.