54 Budet "du skal ikke slå i hjel" indikerer en grense som ikke må overskrides, men den negative formulering angir også en positiv holdning om absolutt respekt for livet: det mennesket fremmer livet og gjør fremskritt på kjærlighetens vei som gir seg selv, mottar og tjener. Også paktens folk modnet gradvis - om enn langsomt og motstrebende - i denne retning, og forberedte Jesu store forkynnelse: at budet om å elske sin neste er lik budet om å elske Gud; "på disse to bud hviler hele Loven, og Profetene med" (Matt. 22,36-40). Paulus understreker at "disse budene ... du skal ikke slå i hjel ... og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: 'Du skal elske din neste som deg selv'" (Rom. 13,9, kfr. Gal. 5,14). Gjentatt og bragt til sin fullbyrdelse i den nye lov står budet "du skal ikke slå i hjel" som en uomgjengelig betingelse for å "gå inn til Livet" (kfr. Matt. 19,16-19). I det samme perspektiv har apostelen Johannes' ord et kategorisk preg: "Enhver som hater sin bror er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg" (1. Joh. 3,15).

Helt fra begynnelsen av har Kirkens levende tradisjon kategorisk gjentatt budet "du skal ikke slå i hjel", som i Didaché, det eldste ikke-bibelske, kristne skrift: "Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene... Lærens andre bud: Du skal ikke slå i hjel... Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn... Men dødens vei er denne: ... slike som ikke forbarmer seg over den fattige og ikke vil ha besvær med den som har det besværlig, som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning; slike som avviser den nødlidende og plager den som har det vondt, som er talsmenn for de rike, og lovløse dommere for de fattige - syndige tvers igjennom. Måtte dere, mine barn, bli bevart fra alt dette!"^[42]

I tidens løp har Kirkens tradisjon alltid vært entydig i sin undervisning når det gjelder dette budets - "du skal ikke slå i hjel" - absolutte og uforanderlige verdi. Det er en kjensgjerning at mord i de første århundrer ble ansett for å være en av de tre alvorligste synder ved siden av apostasi (frafall fra troen) og ekteskapsbrudd. En særdeles hard og lang offentlig bot ble krevd før den angrende morder ble gitt tilgivelse og gjenopptatt i det kirkelige fellesskap.