55 Dette skulle ikke være overraskende: å drepe et menneske i hvem Guds eget bilde er nærværende, er en svært alvorlig synd. Bare Gud er herre over livet. Den kristne refleksjon har imidlertid, i møte med mange og ofte tragiske skjebner i individers og samfunns liv, like fra begynnelsen av søkt en mer fullstendig og dypere forståelse av hva Guds bud forbyr og foreskriver.^[43] Der er situasjoner hvor de verdier Guds lov representerer, synes paradoksale. Det gjelder for eksempel legitimt forsvar, hvor retten til å beskytte eget liv og forpliktelsen til ikke å skade andres er vanskelig å forene i praksis. Livets egenverdi og plikten til å elske seg selv like høyt som andre er basis for den sanne rett til selvforsvar. Det krevende bud om å elske sin neste som fremsettes i Det gamle testamente og som bekreftes av Jesus, bruker kjærligheten til seg selv som sammenligningsgrunnlag: "Du skal elske din neste som deg selv" (Mark. 12,31). Ingen kan følgelig fornekte retten til selvforsvar ut fra manglende kjærlighet til livet eller til seg selv. Dette kan bare gjøres i kraft av en heroisk kjærlighet som utdyper og opphøyer kjærligheten til seg selv i en radikal selv-hengivelse i overensstemmelse med Evangeliets saligprisninger (kfr. Matt. 5,38-40). Det uforlignelige eksempel på en slik selv-hengivelse er Herren Jesus.

Enn videre kan det skje at "lovlig forsvar ikke bare er en rett, men en alvorlig plikt for den som har ansvar for andres liv, for familiens eller statens felles beste".^[44] Dessverre kan det forekomme at en uskadeliggjøring av angriper kan føre til at angriperen mister livet. Når så er tilfellet, må det fatale utfallet tilskrives angriperen selv, selv om vedkommende ikke skulle være moralsk ansvarlig på grunn av utilregnelighet.^[45]