56 Det er i denne kontekst dødsstraff må sees. Det stilles i stigende grad krav om at anvendelsen av dødsstraff må begrenses eller avskaffes fullstendig; krav som gjør seg gjeldende både i Kirken og i det sivile samfunn. Problemet må videre sees innenfor en strafferettslig ramme som i den grad den er i overensstemmelse med menneskets verdighet, også vil være i overensstemmelse med Guds plan for menneske og samfunn. Den straff som samfunnet tildeler, har som sin primære hensikt "å godtgjøre for den uorden forbrytelsen har ført til".^[46] Offentlige myndigheter må bøte på den vold som har vært øvet mot personlige og sosiale rettigheter ved å idømme overgriperen en straff i samsvar med forbrytelsen, og stille dette som betingelse for at overgriperen skal få tilbake sin frihet. Dermed oppnår også myndighetene å forsvare den offentlige orden og sikre enkeltpersoners trygghet, samtidig som forbryteren gis en spore og en hjelp til å endre adferd og rehabiliteres.^[47]

For å nå disse mål er det klart at straffens natur og omfang må vurderes nøye og avgjøres med stor omhu. Den bør ikke føre til den ekstreme løsning å avrette den skyldige med mindre det er absolutt nødvendig: med andre ord, når det ikke vil være mulig å forsvare samfunnet på andre måter. Som et resultat av stadige forbedringer i straffesystemet skulle slike tilfeller i dag være sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende.

I alle fall forblir det prinsipp som fremsettes i den nye katolske kirkes katekisme gyldig: "dersom ublodige midler er tilstrekkelige til å forsvare menneskeliv mot en angriper og å forsvare den offentlige orden og enkeltpersoners trygghet, skal myndighetene nøye seg med slike, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste og er mer i samsvar med menneskeverdet."^[48]