57 Når omsorgen og respekten for ethvert liv, selv den skyldiges og urettferdige angriperens liv, er av så stor betydning, har budet "du skal ikke slå i hjel" absolutt verdi når det gjelder uskyldige personer. Og det enda mer når det gjelder svake og forsvarsløse mennesker, hvis eneste forsvar mot andres vilkårlighet og maktmisbruk er Guds ords bindende kraft.

Faktisk forholder det seg slik at det uskyldige livs absolutte ukrenkelighet er en moralsk sannhet som den hellige Skrift entydig lærer, som Kirkens tradisjon stadig har opprettholdt, og som Kirkens læreembete enstemmig har fremsatt. Denne enstemmighet er et klart resultat av den "troens sans" som, inspirert og opprettholdt av den Hellige Ånd, garanterer det troende Guds folk fra å ta feil når det "fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål".^[49]

Vi registrerer både i individers samvittighet og i samfunnet som sådant, en stadig mer svekket sans for alvoret og det moralsk utillatelige i å ta uskyldig liv. Det gjelder i særdeleshet livet i sin begynnelse og ved sin slutt. Derfor har Kirkens læreembete stadig oftere gått ut til forsvar for menneskelivets hellighet og ukrenkelighet. Kirkens biskoper har hele tiden støttet det pavelige læreembete i denne insistering. De har bidratt med tallrike og viktige doktrinære og pastorale dokumenter både enkeltvis og fra hele bispekonferanser. Ikke å forglemme er også Det annet Vatikankonsil som kort, men utvetydig berører temaet.^[50]

Med den autoritet som Kristus overgav Peter og hans etterfølgere, og i enhet med Den katolske Kirkes biskoper, bekrefter jeg at det direkte og overlagte drap av et uskyldig menneske alltid er dypt umoralsk. Denne lære baserer seg på den uskrevne lov som mennesket, ved fornuftens hjelp, finner i sitt hjerte (kfr. Rom. 2,14-15). Den bekreftes av den Hellige Skrift, holdes i hevd i Kirkens tradisjon og læres av det universelle og ordinære læreembete.^[51]

Den bevisste avgjørelse om å berøve et uskyldig menneske livet er alltid moralsk ond og er aldri rettmessig verken som mål i seg selv, eller som middel for et gode. Det er i virkeligheten grov ulydighet mot den moralske lov og mot Gud som er denne lovens opphav og garantist. Det står i motsetning til de fundamentale dyder, rettferdighet og barmhjertighet. "Intet og ingen kan tillate å avlive et uskyldig menneske, det være seg embryo eller foster (teksten opererer med disse to begrepene: embryo og foster, embryo de to første månedene etter unnfangelsen når organene dannes, foster for resten av svangerskapet, o.a.), barn eller voksne, gamle, uhelbredelig syke, eller døende. Videre er det verken tillatt å be om denne form for avliving for seg selv eller for et annet menneske som er i ens varetekt, eller gi sin tilslutning til dette direkte eller indirekte. Heller ikke kan noen autoritet legitimt anbefale eller tillate en slik handling."^[52]

Hva retten til liv angår, så stiller ethvert uskyldig menneske absolutt likt alle andre. Denne likhet er grunnlaget for alle autentiske sosiale relasjoner som, for å være sanne, må være basert på sannhet og rettferd idet hver mann og hver kvinne anerkjennes og beskyttes som personer og ikke som nytteobjekter. Stilt overfor den moralske norm som forbyr å ta uskyldig liv "er der ikke privilegier eller unntak for noen. Det gjør ingen forskjell om man er verdens mektigste eller 'den fattigste blant de fattige'. Foran moralens krav er vi alle absolutt like".^[53]