Abort, en himmelropende forbrytelse

"Du så meg den gang jeg var et foster" (Sal. 139,16)

58 Blant alle de forbrytelser som rettes mot livet, har provosert abort karakter av å være spesielt alvorlig og bedrøvelig. Det annet Vatikankonsil definerer abort sammen med spedbarnsdrap som en "himmelropende forbrytelse".^[54]

Men i dag er alvoret i disse forbrytelser gradvis blitt svekket i mange menneskers samvittighet. Den utbredte aksept av abort som viser seg både i adferd og lovgivning, er et talende tegn på en dyp krise hvor den moralske dømmekraft i stadig mindre grad blir i stand til å skjelne mellom godt og ondt selv når det står om den fundamentale retten til liv. I en så alvorlig situasjon trenger vi mer enn noen gang mot til å se sannheten i øynene og kalle ting ved deres rette navn uten å bøye av for passende kompromisser eller fristes til selvbedrag. I så henseende er profeten svært kategorisk: "Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke" (Jes. 5,20). Når det gjelder abort, er en ambivalent ordbruk utbredt, som f.eks. "svangerskapsavbrudd" som går i retning av å ville skjule handlingens sanne natur og dempe alvoret av denne i opinionen. Dette lingvistiske fenomen er uten tvil selv et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Men intet ord har makt til å forandre realitetene: provosert abort er, uansett ved hvilket middel, overlagt og direkte avliving av et menneske i den tidligste fase av dets eksistens mellom unnfangelse og fødsel. Det moralske alvor som hefter ved provoserte aborter, trer klart frem når vi erkjenner at det dreier seg om å ta liv, og tar omstendighetene i betraktning. Den som blir fjernet, er et menneske hvis liv nettopp er begynt; det vil med andre ord si det mest uskyldige menneske som tenkes kan. Ikke under noen omstendighet er dette mennesket å betrakte som en angriper, enda mindre som en urettferdig angriper! Han eller hun er svak, forsvarsløs, og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer. Det ufødte barn er totalt overgitt kvinnens beskyttelse som bærer barnet i sitt liv. Og likevel er det enkelte ganger nettopp moren som velger å be om å få barnet fjernet.

Det er sant at avgjørelsen om å ta abort ofte er av dramatisk og smertefull karakter, som når ønsket om å fjerne frukten av unnfangelsen ikke er av rent egoistiske grunner eller av bekvemmelighet, men av hensyn til viktige verdier som egen helse eller en rimelig livsstandard for familiens øvrige medlemmer. Noen ganger kan frykten for at barnet skal vokse opp under vanskelige forhold være nok til å synes at det var bedre om det ikke ble født. Imidlertid kan denne og lignende grunner - samme hvor alvorlige og dramatiske de er - aldri rettferdiggjøre den overlagte avliving av et uskyldig menneske.