Eutanasiens tragedie

"Jeg bringer død, og jeg gir liv" (5. Mos. 32,39)

64 I livets siste fase befinner mennesket seg stilt overfor dødens mysterium. Som resultat av medisinske fremskritt og i en kulturell kontekst som ofte er lukket for det transcendente, får erfaringen av døden nye trekk. Gitt den utbredte tendens at livet verdsettes bare i den grad det bringer glede og velbehag, blir lidelsen et utålelig nederlag, noe man for enhver pris vil bli kvitt. Døden, som synes "meningsløs" når den brått avbryter et liv som enda hadde fremtiden og nye og interessante opplevelser foran seg, blir en "rettmessig befrielse" når livet anses for å være blottet for mening fordi det er fylt med smerte og bare kan imøtese større lidelse.

Når mennesket dessuten fornekter eller glemmer sin grunnleggende relasjon til Gud, blir det sin egen normgiver og målestokk og mener videre å ha rett til at samfunnet stiller muligheter og midler til rådighet slik at mennesket i fullstendig autonomi skal kunne bestemme over sitt liv. Denne tendens er især utbredt i den "utviklede" del av verden, oppmuntret som man der er av medisinens og teknologiens stadige fremskritt. Ved bruk av høyt sofistikerte systemer og utstyr er vitenskapen og den medisinske praksis i dag ikke bare i stand til å behandle kasus man tidligere stod maktesløse overfor, og til å redusere og fjerne smerte, men også til å understøtte og forlenge liv som er svært skrøpelig, til kunstig å gjenopplive pasienter hvis basale biologiske funksjoner plutselig er kollapset, og ved spesielle prosedyrer gjøre organer disponible for transplantasjon.

I denne kontekst blir fristelsen til å gjøre eutanasi tilgjengelig stadig større, det vil si fristelsen til å gjøre seg til herre over døden og fremprovosere den før dens tid er inne. Eutanasi kan fremstå som en "mild" måte å avslutte et liv på. Dette som kan se logisk og menneskelig ut ved første øyekast, er imidlertid meningsløst og inhumant. Dette er enda et alarmerende trekk ved den "dødens kultur" som først og fremst er utbredt i velstående samfunn og som er karakterisert av en utilitaristisk mentalitet som ser det voksende antall eldre og hjelpetrengende som en utålelig belastning. Disse lever ofte isolert i forhold til familie og samfunn, som på sin side nesten utelukkende organiserer sitt liv ut fra krav om størst mulig effektivitet og produktivitet; krav som fratar den uføres og arbeidsudyktiges liv enhver verdi.