65 For å gi en korrekt moralsk vurdering av eutanasi, er en klar definisjon nødvendig. Eutanasi i strikt betydning er forstått som en handling eller en unnlatelse som i seg selv er i stand til og har som intensjon å forårsake døden for derved å gjøre slutt på all lidelse. "Eutanasiens kriterier ligger følgelig i intensjonene og i de anvendte metodene."^[76]

Man må skjelne eutanasi fra avgjørelsen om å avstå fra såkalt "aggressiv medisinsk behandling", det vil si visse former for medisinsk bistand som ikke korresponderer med den sykes faktiske situasjon, enten fordi den ikke lenger står i forhold til noe forventet resultat eller fordi den vil medføre store ekstra belastninger for pasienten og dennes familie. I slike situasjoner når døden er nær forestående og uomgjengelig, er det forsvarlig å "avvise behandlingsmetoder som bare fører til en usikker og tyngende forlengelse av livet, uten at man opphører å gi den normale pleie som den syke i slike tilfeller har behov for".^[77] Det er sikkert at det er en moralsk forpliktelse å ta vare på seg selv og å tillate seg selv å bli tatt vare på, men denne plikten må ta hensyn til den konkrete situasjon. Det vil si at man må avgjøre om de tilgjengelige behandlingsmetoder står objektivt i forhold til utsiktene til forbedring. Å avstå fra ekstraordinære eller uforholdsmessige tiltak er ikke ekvivalent til selvmord eller eutanasi, men uttrykker heller en aksept av de menneskelige betingelser foran døden.^[78]

Moderne medisin retter økende oppmerksomhet mot "palliativ behandling" som søker å lindre lidelsen i sykdommens avsluttende fase og sørge for at pasienten har menneskelig støtte og ledsagelse. Blant de spørsmål som her reiser seg er rettmessigheten av å bruke smertestillende og beroligende midler når disse innebærer risiko for å forkorte pasientens liv. Man kan prise det mennesket som aksepterer lidelsen og velger å avstå fra smertestillende behandling for å være ved full bevissthet, og, hvis det er en troende, å ville ta del i Herrens lidelse. En slik "heroisk" adferd kan imidlertid ikke påhvile alle og enhver. Pius XII stadfestet at det er fullt tillatt å lindre smerte ved narkotiske medisiner selv når det fører til svekket bevissthet og forkortelse av livet, såfremt "det ikke eksisterer andre midler, og det under de gitte omstendigheter ikke forhindrer utførelsen av andre religiøse og moralske plikter".^[79] I slike tilfeller er ikke døden villet eller søkt selv om man vet at man kan fremskynde den: der er simpelthen et ønske om å mildne smerten effektivt ved å benytte de smertestillende midler medisinen rår over. Man må imidlertid "ikke berøve et døende menneske bevisstheten uten særlig vektig grunn":^[80] et døende menneske må få hjelp til å møte familiære og følelsesmessige aspekter omkring døden, og i full bevissthet forberede seg på det endelige møtet med Gud.

På denne bakgrunn, i overensstemmelse med mine forgjengere^[81] i læreembetet og i enhet med Den katolske Kirkes biskoper stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov ettersom det dreier seg om en overlagt og moralsk uakseptabel avliving av et menneske. Denne læren er grunnlagt på naturloven og på det skrevne Guds ord som er overbragt i Kirkens tradisjon og som blir undervist av det ordinære og universelle læreembete.^[82]

Alt etter omstendighetene er denne praksis et onde på linje med selvmord eller mord.