66 Selvmord er alltid moralsk uakseptabelt på samme vis som mord. Kirkens tradisjon har alltid avvist det som et grunnleggende galt valg.^[83] Selv om visse psykologiske, kulturelle og sosiale betingelser kan forlede et menneske til å utføre en handling som så radikalt står i motsetning til hvert menneskes iboende trang til å ville bevare livet, og følgelig reduserer eller fjerner det subjektive ansvar; så er selvmord objektivt sett en alvorlig umoralsk handling. Det innebærer en fornektelse av kjærligheten til seg selv, og det krenker også forpliktelsene til å vise rettferd og barmhjertighet overfor sin neste, de fellesskap man er del av og overfor samfunnet i sin helhet.^[84] I sin dypeste grunn er selvmord en fornektelse av Guds absolutte herredømme over liv og død, slik Israels gamle visdom gir uttrykk for i denne bønnen: "For du har makt over liv og død, du fører et menneske ned til dødsrikets porter, og kan føre det opp derfra" (Visd. 16,13; kfr. Tob. 13,2).

Å støtte en person i intensjonen om å begå selvmord og hjelpe vedkommende å utføre det, såkalt "assistert selvmord", vil si å medvirke til og noen ganger aktivt utføre en utillatelig handling som aldri kan rettferdiggjøres selv om man blir bedt om det. St. Augustins kommentar er høyst relevant: "det er aldri tillatt å drepe en annen selv om han skulle ønske det, enda mer om han ba om det fordi han befant seg mellom liv og død og tryglet om hjelp til å befri sjelen fra de jordiske bånd i lengselen etter forløsning; ei heller er det tillatt om den syke ikke var i stand til å overleve."^[85] Men selv om motivet ikke skulle være selvisk vegring mot å bli belastet med ansvaret for et lidende menneske, må eutanasi likevel betegnes som falsk barmhjertighet, og da i en foruroligende "pervertert" utgave. Sann "medlidelse" ytrer seg i solidarisk deltagelse i nestens smerte, den dreper ikke det mennesket hvis lidelser man har tungt for å bære. Eutanasi blir enda verre om den utføres av dem som er de nærmeste og som forventes å ledsage et familiemedlem med tålmodighet og kjærlighet, eller av dem som i kraft av sin ekspertise nettopp burde vise omsorg selv i de mest smertefulle faser mot livets slutt.

Avgjørelsen om å foreta eutanasi blir desto mer alvorlig når den tar form av mord og rettes mot et menneske som verken har bedt om det eller gitt sin tilslutning. Toppen av vilkårlighet og urettferdighet er nådd når enkelte mennesker, som leger eller lovgivere, tiltar seg makten til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Igjen står vi overfor fristelsen i Edens have: å bli som Gud og "kjenne godt og ondt" (kfr. 1. Mos. 3,5). Gud alene har makten over liv og død: "Jeg bringer død og jeg gir liv" (5. Mos. 32,39; kfr. 2. Kong. 5,7: 1. Sam. 2,6). Men han gjør bare bruk av sin makt ifølge sin vise og kjærlighetsfulle plan. Når mennesket legger beslag på denne makten og utøver den etter sin egen meningsløse og egoistiske logikk, fører det uvilkårlig til urett og død. De svakes liv blir prisgitt de sterkere; i samfunnet går rettferdighetssansen tapt, og den gjensidige tillit som er fundamentet for enhver sann relasjon mennesker imellom, undergraves.