67 Helt annerledes er den kjærlighetens og sanne barmhjertighets vei som vår felles menneskehet trenger, og som troen på Kristus forløseren, som døde og oppsto igjen, stadig kaster nytt lys over. Det rop som stiger fra menneskets hjerte når det konfronteres med lidelse og død og fristelsen til å gi opp er nærliggende, er fremfor alt et rop om ledsagelse, medfølelse og støtte i prøvelsens tid. Det er en bønn om håp, når alt menneskelig håp er borte. Som Det annet Vatikankonsil minner oss om: "Det er overfor døden at menneskelivets gåte blir størst" og likevel tar "hjertets instinkt (...) ikke feil når det avskyr og avviser personlighetens totale utslettelse og ugjenkallelige bortgang. Den evighetens sæd som vi bærer i oss, lar seg ikke helt føre tilbake til materien, og gjør derfor opprør mot døden".^[86]

Den naturlige avvisning av døden og det gryende håp om udødelighet opplyses og fullbyrdes i kristentroen som både lover og tilbyr delaktighet i den oppstandne Kristi seier: Hans seier, som ved sin frelsende død har befridd mennesket fra døden, "syndens lønn" (Rom. 6,23), og gitt det sin Ånd, pantet på oppstandelsen og livet (Rom. 8,11). Vissheten om fremtidig udødelighet og håpet om den lovede oppstandelsen kaster nytt lys over lidelsens og dødens mysterium, og fyller den troende med ekstraordinær kraft til å stole fullt og fast på Guds plan.

Apostelen Paulus forklarer dette som noe radikalt nytt; en tilhørighet til Kristus som angår mennesket i alle livssituasjoner: "For ingen lever for seg selv alene, som heller ingen er alene med sin død. Lever vi, så lever vi for Herren, og dør vi, dør vi for Herren; i livet som i døden hører vi altså Herren til" (Rom. 14,7-8). Å dø for Herren vil si å se døden som det endelige uttrykk for lydighet mot Faderen (kfr. Fil. 2,8), idet man aksepterer "timen" som er villet og valgt av ham (kfr. Joh. 13,1) som alene er den som kan avgjøre når vårt jordiske liv er fullført. Å leve for Herren vil også si å erkjenne at lidelsen, selv om den er og forblir et onde og en prøvelse, alltid kan bli en kilde til det gode. Det blir den hvis den leves i den kjærlighet som er delaktighet i den korsfestede Kristi lidelser, og som er Guds frie gave og ens eget frie valg. Slik vil den som lever lidelsen i Herren, bli stadig mer likedannet med ham (kfr. Fil. 3,10; 1. Pet. 2,21) og nært forbundet med hans forløsningsverk (til beste) for Kirken og for menneskeheten^[87]. Dette var Apostelens erfaring, og det er en erfaring som hvert lidende menneske er kalt til å gjenoppleve: "Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken" (Kol. 1,24).