Samfunnets lover og moralens lover

"En må adlyde Gud fremfor mennesker" (Ap. gj. 5,29)

68 Som allerede nevnt flere ganger er et av de karakteristiske trekk ved angrepene mot livet i dag tendensen til å kreve dem juridisk legitimert som om det var rettigheter som staten i visse tilfeller skulle tilkjenne borgerne. Som en konsekvens av dette, følger også tendensen til å kreve disse rettigheter innfridd med sikker og fri hjelp av leger og helsepersonell.

Ofte blir den ufødtes eller den sterkt handicappedes liv ikke ansett for å være annet enn et relativt gode: ifølge en proporsjonalistisk tankegang eller ren kalkulasjon skulle dette godet sammenlignes og holdes opp imot andre goder. Videre antas det også at den eneste som kan gi en korrekt vurdering og dømme om godene som står på spill, er den som selv er konkret og personlig involvert; og som følgelig er den eneste som kan avgjøre handlingens moralske gehalt. Staten bør derfor av hensyn til samfunnets sameksistens og sosiale harmoni, respektere dette valget i den grad at man tillater abort og eutanasi.

Ved andre anledninger hevdes det at samfunnets lover ikke kan pålegge alle borgere å etterleve en høyere moralsk standard enn det borgerne selv anerkjenner og overholder. Følgelig skal loven alltid avspeile opinionens og folkeflertallets vilje, og i ekstreme tilfeller til og med tilkjenne dem retten til abort og eutanasi. Det hevdes videre at forbud mot og avstraffelse av abort og eutanasi vil føre til en økning i illegal praksis, denne vil være unndratt enhver kontroll fra samfunnets side og utføres under medisinsk sett uforsvarlige forhold. Spørsmålet reises også om hvorvidt det å holde fast på en lov som i praksis ikke kan håndheves, i lengden ikke vil undergrave lovverkets autoritet.

Endelig går de mest radikale synspunktene så langt som til å hevde at man i et moderne og pluralistisk samfunn må tilkjenne enhver person den fulle frihet til å disponere over eget liv og over det ufødte liv; det tilligger ikke loven å ta stilling til visse moralske valg, og enda mindre kan loven pålegge et bestemt syn til fordel for andre.