70 Til grunn for disse tendensene ligger en etisk relativisme som er karakteristisk for en stor del av samtidens kultur. Mange betrakter denne relativismen som en forutsetning for demokratiet, fordi denne alene garanterer toleranse, gjensidig respekt og aksept av flertallsavgjørelser, mens moralnormer som anses for å være objektive og bindende, leder til autoritarisme og intoleranse.

Men nettopp problematikken omkring respekten for livet avdekker hvilke misforhold og motsetninger, fulgt av opprørende praktiske konsekvenser, som skjuler seg bak denne oppfatningen.

Det er sant at historien kan fremvise eksempler på forbrytelser gjort i "sannhetens" navn, men like graverende forbrytelser og fornektelser av friheten begås i den "etiske relativismes". Når et parlamentarisk eller folkeflertall forordner at det under visse betingelser er fullt lovlig å ta livet av ufødte mennesker, er ikke det da en "tyrannisk" avgjørelse med hensyn til de svakeste og mest forsvarsløse av alle skapninger? Der er universell enighet om å fordømme de kriminelle handlinger mot menneskeheten som vårt århundre sørgelig har fått erfare. Men opphører disse forbrytelser å være forbrytelser om de ikke begås av en skruppelløs tyrann, men legitimeres ved almen enighet?

Demokratiet må ikke opphøyes til å bli et substitutt for moral eller et universalmiddel mot umoral. Grunnleggende sett er demokratiet et "system", og som sådant et middel og ikke et mål. Demokratiets "moralske" verdi gis ikke automatisk, men avhenger av den moralske lov som demokratiet som ethvert annet menneskelig fellesskap er subjekt til. Med andre ord: dets moralske verdi avhenger av verdien av det mål som etterstrebes og de midler som benyttes for å nå dette målet. At der i dag er nesten almen universell enighet med hensyn til demokratiet som styringsform, er et positivt "tidens tegn", som Kirkens læreembete hyppig har fremholdt^[88]. Men demokratiets verdi står og faller med de verdier det legemliggjør og fremmer. De grunnleggende og uomgjengelige verdier: menneskets verdighet, respekten for menneskets ukrenkelige og medfødte rettigheter, og erkjennelsen av det felles beste som mål og kriterium for det politiske liv står selvsagt fast og må ikke overses.

Til grunn for disse ligger ikke foranderlige flertallsavgjørelser, men bare erkjennelsen av en objektiv morallov - som i kraft av å være "naturlov" er innskrevet i menneskenes hjerter - som obligatorisk utgangspunkt for lovgivningen. Hvis denne skeptisistiske holdning, som er et resultat av tragisk formørkelse av den kollektive bevissthet, skulle lykkes i å reise tvil om morallovens fundamentale prinsipper, ville det demokratiske system i seg selv rystes i sine grunnvoller, og risikere å bli redusert til en ren mekanisme for å regulere ulike og motstridende interesser på fullstendig empirisk basis^[89].

Noen vil synes at selv denne funksjonen skulle verdsettes i mangel av noe bedre for å opprettholde fredelige forhold i samfunnet. Selv om man innrømmer dette standpunkt en viss sannhet, er det vanskelig å se hvordan demokratiet i seg selv, uten et normativt ankerfeste, skulle være i stand til å opprettholde en stabil fredstilstand. En fred som ikke bygger på respekten for personens verdighet og på solidariteten mellom alle folk, viser seg ofte illusorisk. Selv i demokratiske styresett reguleres interessene ofte til fordel for de mektigste siden de vet å forholde seg ikke bare på maktens nivå, men også når det gjelder utforming av konsensus. I en slik situasjon blir demokrati et tomt ord.