71 Det er derfor av avgjørende betydning for samfunnets fremtid og utviklingen av et sunt demokrati å gjenoppdage de essensielle medfødte menneskelige og moralske verdier som springer ut av sannheten om mennesket og uttrykker og ivaretar personens verdighet: verdier som intet individ, intet flertall, ingen statsmakt kan skape, modifisere, eller ødelegge, men som bare må godtas, respekteres og fremmes.

Følgelig er det behov for å finne tilbake til de grunnleggende elementer som forbinder samfunnets lover og moralloven, slik Kirken fremholder det, og slik deler av menneskehetens store juridiske tradisjoner fremstiller det.

Hensikten med det verdslige rettssystem er riktignok en annen enn moralloven, og samfunnets rettssystem har et mer begrenset sikte. Men "ikke på noe livsområde kan samfunnets lovgivning ta samvittighetens plass eller diktere normene for anliggender som ligger utenfor denne lovgivningens kompetanseområde"^[90], som er å sikre det felles beste ved å erkjenne og forsvare menneskenes fundamentale rettigheter, foruten å fremme fred og den offentlige moral^[91]. Rettssystemets egentlige hensikt er å garantere ordnede sosiale forhold og sann rettferdighet, slik at alle "kan leve et liv i fred og trygghet, på en from og verdig måte" (1. Tim. 2,2). Nettopp av denne grunn er det lovgivningens oppgave å forplikte seg på respekten for den enkelte borgers grunnleggende rettigheter; nemlig de som er medfødte og som enhver positiv rett må anerkjenne og garantere. Den første og fundamentale av disse er hvert enkelt uskyldig menneskes rett til liv. Mens offentlige myndigheter noen ganger kan velge ikke å sette en stopper for noe som - hvis det ble forbudt - ville volde større skade,^[92] kan de aldri tillate å legitimere noe som en individuell rettighet, som samtidig krenker andre personer idet de fratas den fundamentale retten til liv, selv om et flertall av befolkningen skulle gå inn for det. Den legale aksept av abort eller eutanasi kan ikke under noen omstendighet påberope seg respekten for egen eller andres samvittighet, nettopp fordi samfunnet har rett og plikt til å beskytte seg selv mot misbruket som skjer i samvittighetens navn og under påskudd av frihet.^[93]

I encyklikaen Pacem in Terris understreker Johannes XXIII følgende: "For vår samtid består det almene vel først og fremst i en effektiv beskyttelse av den menneskelige persons rettigheter og plikter. Derav følger at statsstyrets fremste oppgave blir å sørge for at disse rettigheter blir anerkjent og respektert, at de harmoniserer innbyrdes, at de blir beskyttet og fremmet, slik at hver enkelt samtidig bedre kan oppfylle sine plikter. For 'enhver offentlig myndighets vesentligste oppgave er å beskytte den menneskelige persons egne ukrenkelige rettigheter, og gjøre det lettere for hver enkelt å oppfylle sine plikter'. Det vil da igjen si at dersom de offentlige myndigheter skulle underkjenne eller krenke menneskerettighetene, ikke bare misligholder de sine plikter, men deres forordninger mangler enhver rettskraft."^[94]