Den menneskelige persons uforlignelige verdi

2 Mennesket er kalt til et liv i overflod som langt overgår menneskets jordiske eksistens, fordi det dreier seg om å ha del i Guds eget liv. Det opphøyede ved dette overnaturlige kall avslører menneskelivets storhet og uvurderlige verdi selv i tiden. Livet i tiden er faktisk en avgjørende betingelse, et innledende stadium og en integrert del av den menneskelige eksistens' utvikling mot enhet. Denne utvikling blir uventet og ufortjent opplyst ved løftet og fornyet ved det guddommelige livs gave som en dag skal bli åpenbart (kfr. 1. Joh. 3,1-2). Samtidig kaster nettopp dette overnaturlige kall lys over det jordiske livs relative karakter. Når alt kommer til alt er ikke jordelivet den "siste", men den "nest siste" realitet; allikevel forblir det en hellig realitet, gitt oss for at vi skal ta ansvar for det og bringe det til fullkommen kjærlighet ved å gi oss selv til Gud og til våre brødre og søstre.

Kirken vet at Livets Evangelium, mottatt fra Vår Herre^[1], finner gjenklang i menneskenes hjerter hvor Guds lov er skrevet inn (kfr. Rom 2,14-15) - hos troende såvel som ikke-troende - fordi det på underfullt vis både oppfyller alle hjertets forventninger og langt overgår dem. Til tross for vanskeligheter og usikkerhet vil enhver person som er åpen for det sanne og det gode, ved fornuftens lys og ved nådens skjulte virke kunne erkjenne menneskelivets hellige verdi fra dets begynnelse til dets naturlige avslutning, og bekrefte det enkelte menneskets rett til liv. På denne erkjennelsen hviler ethvert menneskelig og politisk fellesskap.

Mennesker som bekjenner seg til Kristus, må i særlig grad forsvare og fremme denne rettighet, oppmerksomme som de er på denne veldige sannhet som Det annet Vatikankonsil minner oss om: "Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon."^[2] Denne frelsende hendelse viser oss ikke bare Guds grenseløse kjærlighet, han som "så høyt elsket verden, at han gav sin enbårne sønn til pris" (Joh 3,16), den viser oss også hver persons uforlignelige verdi.

Mens Kirken trofast betrakter Frelsens mysterium, anerkjenner den stadig på ny dette under.^[3] Kirken føler seg kallet til å forkynne dette budskap som er kilde til uovervinnelig håp og sann glede i enhver tidsalder. Det glade budskap om Guds kjærlighet til mennesket, det glade budskap om menneskets verdighet, og det glade budskap om livet er ett og det samme budskap.

Av denne grunn er mennesket - det levende menneske - Kirkens første og grunnleggende vei.^[4]