72 Læren om nødvendigheten av en korrespondanse mellom samfunnets lover og moralens lover er også i overensstemmelse med Kirkens samlede tradisjon. Dette fremgår klart av Johannes XXIIIs encyklika: "Den autoritet som den åndelige orden krever, utgår fra Gud. Det vil da også si at dersom statens styre skulle utstede lover eller fremme påbud som stred mot den åndelige orden og dermed mot Guds vilje, kan ikke slike tiltak, hverken de utstedte lover eller de gitte fullmakter, bety noen moralsk forpliktelse;... I slike tilfelle går autoriteten i oppløsning, og den skammeligste urett trer i stedet."^[95] Dette er også St. Thomas Aquinas' klare lære: "Den menneskelige lovgivning får bare karakter av lov i den grad den er i samsvar med fornuften; hvorav følger at den har sin autoritet fra den evige lov. Men i den monn den avviker fra fornuften kalles den ond, mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold."^[96] Og igjen: "Enhver menneskelig lovgivning kan bare kalles lov i den grad den avledes av naturloven. Men hvis den på noen måte står i opposisjon til naturloven, kan den ikke med rette kalles lov, men er snarere en korrumpert utgave av den."^[97]

Den første og mest umiddelbare anvendelse av denne læren angår menneskelig lovgivning som ikke gir akt på den grunnleggende retten til liv og som er kilde til alle andre rettigheter. Følgelig vil lover som godkjenner overlagt avliving av uskyldige mennesker ved abort eller eutanasi, stå i fullstendig motsetning til den ukrenkelige rett til liv som tilkommer hvert enkelt menneske; de fornekter følgelig prinsippet om alles likhet for loven. Det kan innvendes at det ikke gjelder for eutanasi, når den personen som er involvert er ved full bevissthet og selv anmoder om det. Men en statsmakt som legitimerer dette kravet og autoriserer utføringen av det, legaliserer en form for "selvmords-mord" som står i motsetning til det fundamentale prinsipp om absolutt respekt for livet og beskyttelsen av ethvert uskyldig liv. På denne måten bidrar staten til å svekke respekten for livet og åpner for handlemåter som bryter ned tilliten i sosiale forhold.

Lover som autoriserer og fremmer abort og eutanasi, står derfor i radikal motsetning ikke bare til den enkeltes beste, men også til det felles beste, og mangler følgelig autentisk juridisk gyldighet. Ringeakt for retten til liv er det som står i sterkest motsetning til fremme av det felles beste, ettersom det er å frata mennesker livet som samfunnet er til for å tjene. Følgelig vil et lands lovgivning som autoriserer abort og eutanasi nettopp derfor opphøre å være en sann lov av bindende moralsk karakter.