73 Av det følger at abort og eutanasi er kriminelle handlinger som ingen menneskelig lov kan gjøre krav på å rettferdiggjøre. Lover av denne art er man ikke forpliktet til å følge, tvert imot er der alvorlige og klare grunner til å motsette seg dem av samvittighetsgrunner. Fra Kirkens tidligste tid har den apostoliske forkynnelse minnet om de kristnes plikt til å adlyde de lovlig stadfestede offentlige myndigheter (kfr. Rom. 13,1-7; 1. Pet. 2,13-14), samtidig som man har formanet til at "en må adlyde Gud mer enn mennesker" (Apg. 5,29). I Det gamle testamente finner vi et talende eksempel på motstand mot uberettigede befalinger fra autoritetene, og det nettopp fordi liv var i fare. Da Farao hadde beordret at alle nyfødte guttebarn skulle drepes, protesterte de hebraiske jordmødrene. "Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen bød dem; de lot guttene leve" (2. Mos. 1,17). Man skal merke seg hva som var det dypeste motivet for jordmødrenes reaksjon: "jordmødrene fryktet Gud" (ibid.). Det er bare lydigheten mot Gud - som alene tilkommer den frykt som består i anerkjennelsen av hans absolutte herrevelde - som gir styrke og mot til å stå imot urettferdige menneskelige lover. Det er styrken og motet til dem som er beredt til å la seg fengsle eller falle for sverdet i vissheten om at det er dette som grunnfester "de helliges standhaftighet og tro" (Joh. Åp. 13,10).

Når det gjelder lover som i seg selv er urettmessige, som lover som tillater abort eller eutanasi, så er det aldri tillatelig å lyde dem, eller å "drive propaganda til fordel for en slik lov, eller stemme for den".^[98]

Et særlig samvittighetsproblem kan oppstå når det dreier seg om parlamentarisk stemmegivning der man stemmer for en lov som er mer restriktiv når det gjelder å tillate abort enn eksisterende liberale lover. Slike saker er ikke sjeldne. Det er et faktum at mens der fortsatt er deler av verden hvor man har kampanjer for lover som favoriserer abort, ofte støttet av internasjonale organisasjoner, så er der i andre nasjoner voksende tegn på en fornyet refleksjon på området. Det gjelder ikke minst de land der man allerede har høstet de bitre fruktene av en liberal lovgivning. I det nylig nevnte tilfelle hvor det ikke er mulig å omgjøre eller fullstendig oppheve en pro-abortlov, så kunne en parlamentariker hvis personlige stillingtagen mot abort er vel kjent, støtte forslag som går ut på å begrense skaden av en slik lov og dermed bidra til å minske dens negative konsekvenser for opinionen og moralen i alminnelighet. Dette representerer ikke et utillatelig samarbeide med en urettferdig lov, men det er heller et legitimt og riktig forsøk på å begrense dens skadelige virkninger.