Å feire Livets Evangelium

"Jeg takker deg fordi jeg er skapt på underfull vis" (Sal. 139,14)

83 Fordi vi er sendt til verden som "et folk for livet", må vår forkynnelse også bli en helligholdelse, en virkelig feiring av Livets Evangelium. Denne feiring, hvis gester, symboler og riter har en levendegjørende kraft, må bli et privilegert sted for formidlingen av dette evangeliums storhet og skjønnhet.

Skal det skje, må vi først og fremst fostre kontemplasjonens blikk^[107] i oss selv og i andre. Et slikt blikk fødes i troen på Gud som alt livs opphav, som den som har skapt alle "på underfull vis" (kfr. Sal. 139,14). Det er blikket til den som ser dybden i meningen med livet, og som gripes av livet som ren gave, av dets skjønnhet, og av kallet til frihet og ansvar. Det er blikket til den som ikke ønsker å eie livet, men som mottar det som en gave, og som i alle ting ser avglansen av Skaperen og hans avbilde i hvert levende menneske (kfr. 1. Mos. 1,27, Sal. 8,6). Dette blikket blir ikke formørket ved synet av syke, lidende og marginaliserte eller dem som står ved dødens terskel, men lar seg utfordre av situasjonen til å søke en mening i og ut over den, og som nettopp under slike forhold er åpen for å ta imot invitasjonen til et møte, en dialog og til solidaritet som står å lese i hvert menneskeansikt.

Tiden er inne for at vi alle tilegner oss dette blikk, slik at vi, grepet av religiøs undren, gjenoppdager evnen til å akte og ære hvert menneske, som Paul VI oppfordret oss til i et av sine første julebudskap.^[108] Stimulert av dette kontemplative blikk, kan det nye og forløste folk ikke gjøre annet enn å bryte ut i glede, lovprisning og takksigelse over livets uvurderlige gave, over mysteriet at den enkelte gjennom Kristus er kalt til å ta del i nådens liv og i den alltid vedvarende enhet med Gud vår Skaper og vår Far.