Å tjene Livets Evangelium

"Brødre! Hva nytter det om en sier at han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd?" (Jak. 2,14)

87 I kraft av vår delaktighet i Kristi kongelige sendelse, må vår støtte og fremme av menneskelivet komme til uttrykk i karitativ tjeneste, som ytrer seg i det personlige vitnesbyrd, i ulike former for frivillig innsats, i sosial aktivitet og politisk engasjement. Dette er et meget presserende behov i vår tid hvor "dødens kultur" så sterkt står i motsetning til "livets kultur", og ofte synes å overvinne den. Men fremfor alt dreier det seg om den handling som med nødvendighet fødes av "troen virksom i kjærlighet" (Gal. 5,6), og som Jakobs brev gjør oppmerksom på: "Brødre! Hva nytter det om en sier at han har tro, når han ikke viser det gjennom sin ferd? Kan vel kanskje troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: 'Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette,' men ikke gav dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det? På samme måte er det med troen: I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling" (Jak. 2,14-17).

I vår karitative tjeneste må vi inspireres og ledes av en særlig holdning: vi må ta hånd om den andre som en person Gud har betrodd til vår ansvarlighet. Som Jesu disipler er vi kalt til å se ethvert menneske som vår neste (kfr. Luk. 10,29-37), med en særlig preferanse for de fattigste, de mest ensomme og dem som er i nød. Det er når vi hjelper den sultne eller tørste, den fremmede, den nakne, den som er syk eller i fengsel - såvel som det ufødte barn, det aldrende mennesket som lider eller står foran døden - at vi tjener Jesus, han som sa: "Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg" (Matt. 25,40). Derfor kan vi heller ikke unngå å føle oss truffet eller dømt av den hellige Johannes Krysostomos' ord: "Du vil ære Kristi legeme? Ikke overse det når du ser det nakent. Ikke ær det med silke inne i kirken når du lar det lide utenfor under frost og mangel på klær."^[113]

Når det står om livet, må den karitative tjeneste være gjennomført helhetlig: den kan ikke tolerere ensidighet eller diskriminering, for menneskelivet er hellig og ukrenkelig i absolutt alle faser og under enhver omstendighet; det er et udelelig gode. Det dreier seg følgelig om å vise omsorg for alt liv og alles liv. Eller heller og på et enda dypere plan, å gå til livets og kjærlighetens røtter.

Det er denne dype kjærlighet til hvert enkelt menneske som har vært utgangspunkt for kjærlighetens enestående historie slik den har utfoldet seg gjennom århundrene, en historie som har frembragt tallrike institusjoner både i kirken og i samfunnet som står i livets tjeneste og som kaller på beundring hos alle fordomsfrie tilskuere. Det er en historie som ethvert kristent fellesskap med fornyet ansvarsfølelse må fortsette å skrive gjennom et mangfoldig pastoralt og sosialt arbeide. Med dette for øye må det settes i verk hensiktsmessige og virksomme programmer til støtte for det nye liv og med særlig omsorg for de mødre som selv uten fedres hjelp ikke er redde for å sette sitt barn til verden og ta hånd om det. Tilsvarende omsorg må vies de marginaliserte og lidende, især dem som er i livets siste faser.