88 Alt dette forutsetter en tålmodig og oppriktig undervisning som oppmuntrer hver enkelt til å bære hverandres byrder (kfr. Gal. 6,2). Det fordrer at man støtter opp om og fremmer kallet til tjeneste især blant unge. Det innebærer at man fremmer og opprettholder initiativer og prosjekter inspirert av Evangeliet.

For å nå dette målet er det nødvendig å utvikle formålstjenlige midler med kompetanse og seriøst engasjement. Når det gjelder livet i dets tidligste faser, bør det opprettes sentra for naturlig fødselsregulering til fremme for ansvarlig foreldreskap, hvorved enhver person, og i første rekke ethvert barn, blir anerkjent og respektert i seg selv, og hvor enhver avgjørelse ledes av idealet om å gi seg selv som gave. Ekteskaps- og familieveiledning er også verdifulle hjelpemidler for å gjenoppdage meningen med kjærligheten og med livet og for å støtte og ledsage familiene i deres misjon som "livets helligdom". Dette skjer såfremt det forebyggende og rådgivende arbeidet drives i overensstemmelse med en antropologi som harmonerer med det kristne syn på mennesket, ekteskapet og seksualiteten. Hjem eller tiltak for å fremme livet, står også i det nyfødte livs tjeneste. Takket være dette arbeidet kan mange enslige mødre og foreldrepar i vanskeligheter få nytt håp og finne hjelp og støtte til å komme gjennom vanskelighetene og frykten som er forbundet med å akseptere det liv som nylig er unnfanget, eller som nettopp har sett dagens lys.

Når livet utfordres av motgang og prøvelser, sykdom eller marginalisering, er det allikevel tiltak som gir håp: kollektiver for narkomane, hjem for mindreårige og mentalt syke, omsorg og avlastningssentre for AIDS-pasienter, og vennskapsforeninger til støtte for handicappede - talende eksempler på hva praktisk medfølelse og nestekjærlighet kan oppvise for å gi nytt håp og konkret hjelp til å leve.

Og endelig, når det jordiske liv nærmer seg slutten, er det i barmhjertighetens lys vi må søke å hjelpe eldre, især de som ikke kan klare seg selv, og terminalt syke til å nyte godt av genuin menneskelig bistand og få hjelp som svarer til deres virkelige behov, især deres angst og ensomhet. Her er den rolle familien spiller uerstattelig, men familien kan også finne betydelig støtte i sosiale velferdsordninger, også om nødvendig til palliativ behandling, og dra fordel av egnede medisinske og sosiale tjenester både i offentlige institusjoner og i hjemmet.

Her skal særlig nevnes hospitalenes, klinikkenes og rekonvalesenthjemmenes betydning. Disse skulle ikke bare være institusjoner som tilbyr pleie for syke og døende. Fremfor alt burde de være steder hvor lidelse, smerte og død blir anerkjent og forstått i sin menneskelige og spesifikt kristne mening. Dette må være særlig tydelig og virksomt i institusjoner som drives av ordenssamfunn eller på annen måte er knyttet til Kirken.