89 Organisasjoner og institusjoner i livets tjeneste, såvel som alle andre initiativer for støtte og solidaritet som omgivelsene kan oppdrive i hvert enkelt tilfelle, må ledes av personer som generøst stiller seg til disposisjon og er seg dypt bevisst viktigheten av Livets Evangelium for enkeltpersoners og hele samfunnets beste.

Helsepersonell - det være seg medisinere, farmasøyter, sykepleiere, prester og sjelesørgere, ordensbrødre og -søstre, administratorer og frivillige - er betrodd et særlig ansvar. Deres yrker gjør dem til livets beskyttere og tjenere. I den aktuelle kulturelle og sosiale kontekst hvor vitenskap og medisinsk praksis er i ferd med å tape sin naturlige etiske dimensjon, kan helsepersonell bli sterkt fristet til å manipulere med liv, eller til og med stille seg i dødens tjeneste. Stilt overfor denne fristelsen er deres ansvar i dag blitt vesentlig større. Personellets dypeste inspirasjon og sterkeste støtte ligger i helsearbeidets yrkesetos, som det allerede ble erkjent i den gamle, men like relevante Hippokratiske ed, som krever at hver lege forplikter seg til absolutt respekt for menneskelivet og dets hellighet.

Respekten for ethvert uskyldig menneskeliv krever også muligheten til å reservere seg av samvittighetsgrunner når det gjelder provosert abort og eutanasi. "Å forårsake død" kan aldri forstås som medisinsk behandling, selv når intensjonen er å svare på pasientens bønn; det er tvert imot en fornektelse av helsearbeidets iboende mening som defineres ved et lidenskapelig og vedvarende "ja" til livet. Også den biomedisinske forskning - som åpner for store goder for menneskeheten - må alltid avslå eksperimenter, forskning eller anvendelser som ikke tar hensyn til menneskelivets ukrenkelige verdighet, og følgelig ikke lenger står i menneskenes tjeneste, men isteden blir et middel som, under skinn av å ville være til hjelp for mennesker, faktisk gjør dem fortred.