90 Frivillige har en egen rolle i dette arbeidet: kombinasjonen av profesjonell kompetanse og generøs, uselvisk kjærlighet gjør deres bidrag i livets tjeneste særlig verdifullt. Deres velvillige innsats løftes ved Livets Evangelium opp til samme nivå som Kristi egen kjærlighet, slik at de hver dag midt i hardt arbeide og bekymringer kan fornyes i bevisstheten om hvert menneskes verdighet; at de er åpne for å se menneskers behov, og, om nødvendig, slå inn på nye veier der behovene er større, men omsorgen og hjelpen svakere.

Hvis barmhjertigheten skal være både realistisk og effektiv, må Livets Evangelium også settes ut i livet ved hjelp av visse former for sosial aktivitet og gjennom politiske forpliktelser. Bare slik vil man kunne fremme og forsvare livets verdi i samfunn som blir stadig mer komplekse og pluralistiske. Om enn av ulike grunner og på forskjellige måter, har alle - individer, familier, grupper og foreninger - et ansvar for å forme samfunnet og utvikle kulturelle, økonomiske, politiske og legislative prosjekter som, med respekt for alle og i overensstemmelse med demokratiske prinsipper, vil bidra til å bygge et samfunn hvor hvert enkelt menneskes verdighet blir anerkjent og beskyttet, og hvor den enkeltes liv blir forsvart og fremmet.

Denne oppgaven hviler i særdeleshet på de ansvarlige i det offentlige liv. Kalt til å tjene menneskene og det felles beste, er det deres plikt å treffe uredde valg i favør av livet fremfor alt på det rettslige område. I et demokrati hvor lover og beslutninger avgjøres på basis av flertallets enighet, kan følelsen av personlig ansvar svekkes hos mennesker som sitter med myndighet. Men dette ansvar kan man aldri fraskrive seg, i særdeleshet når man har et lovgivende eller beslutningsfattende mandat, og må svare foran Gud, foran sin egen samvittighet, og foran samfunnet som helhet for de valg som eventuelt står i motsetning til det felles beste. Om lovverket ikke er det eneste middel til forsvar for menneskelivet, så spiller det allikevel en svært viktig og til tider også avgjørende rolle for tilegnelsen og dannelsen av normer og adferdsmønster. Enda en gang vil jeg gjenta at en lov som krenker det uskyldige menneskes naturgitte rett til liv, er urettmessig og som sådan ikke gyldig som lov betraktet. Av denne grunn appellerer jeg enda en gang til alle politiske ledere om ikke å promulgere lover som ved at de underkjenner menneskets verdighet bidrar til å undergrave samfunnets fundament.

Kirken vet meget vel at det er vanskelig å opprettholde en effektiv legal beskyttelse av livet i pluralistiske demokratier, nettopp på grunn av sterke kulturelle strømninger som trekker i forskjellige retninger. Visse på at den moralske sannhet ikke kan unnlate å gi gjenlyd i dypet av samvittigheten, oppmuntrer Kirken politiske ledere, og fremfor alt de kristne blant dem, til ikke å gi opp, men å treffe valg som, tatt i betraktning hva som er realistisk oppnåelig, vil føre til å gjenetablere en rettferdig orden som forsvarer og fremmer livets verdi. I dette perspektiv må det tilføyes at det ikke er tilstrekkelig å eliminere urettferdige lover. Bekjempes må også de underliggende årsaker til angrep på livet. Det kan gjøres ganske spesielt ved å sikre den nødvendige støtte til familier og mødre. Familiepolitikken må være hjørnesten og drivkraft i all sosialpolitikk. Derfor må det lanseres sosiale og legislative initiativer som er i stand til å garantere betingelsene for autentisk valgfrihet hva foreldreskap angår. I tillegg er det nødvendig på ny å gjennomtenke den politiske oppfatningen av arbeide, livet i bysamfunn, boligforhold og tjenester, slik at man kan forene arbeidstider med tid for familien, og gjøre det faktisk mulig å ta hånd om barn og eldre.