97 Nært forbundet med dannelsen av samvittigheten går en opplæring som hjelper mennesket til å bli mer menneskelig, fører det til sannheten, til en voksende respekt for livet, og til å inngå i sunne mellommenneskelige relasjoner.

Det er i særdeleshet nødvendig med en innføring som legger vekt på livets verdi fra dets tidligste begynnelse. Det er en illusjon å tro at man kan bygge en sann livets kultur uten å hjelpe de unge til å forstå hvordan de kan leve seksualiteten, kjærligheten og livet og å se deres virkelige mening og nære forbindelse. Seksualiteten som er en berikelse for hele mennesket, "viser sin dypeste mening når den leder mennesker til å gi seg selv i kjærlighet".^[128] Banaliseringen av seksualiteten er blant de viktigste årsaker til ringeakt for nytt liv. Bare sann kjærlighet er egnet til å beskytte livet. Man kan ikke frasi seg plikten til å gi unge mennesker en autentisk undervisning i seksualitet og kjærlighet, en undervisning som holder kyskheten frem som et gode som fremmer menneskets modenhet og gjør det i stand til å respektere kroppens "ekteskapelige" mening.

Opplæringen i livets tjeneste betyr også at ektefeller lærer ansvarlig foreldreskap. Det innebærer at ektefellene lytter til Guds kall og trofast handler i overensstemmelse med hans vilje: det skjer når familien er åpen for å ta imot nye liv, og når ekteparet fastholder denne holdning av åpenhet og tjeneste overfor livet, selv om man av alvorlige grunner og i respekt for moralloven, avstår fra en ny fødsel for en begrenset tid eller for godt. Moralloven pålegger dem å kontrollere sine instinktive impulser og lidenskap og å respektere de biologiske lover som er i hvert menneske. Det er nettopp denne respekten som gjør det legitimt å bruke naturlige metoder for fødselsregulering i det ansvarlige foreldreskaps tjeneste. Fra et vitenskapelig synspunkt blir disse metodene viet stadig større oppmerksomhet, og de gir konkrete muligheter for å treffe valg i overensstemmelse med moralske verdier. En ærlig vurdering av deres virkning skulle kunne fjerne visse fordommer som fremdeles er utbredt, og kunne overbevise ektepar så vel som helse- og sosialarbeidere om viktigheten av gagnlig opplæring på området. Kirken er takknemlig overfor dem som, med personlige offer og manglende anerkjennelse for sitt engasjement, vier seg til forskning og spredning av disse metodene, såvel som fremme av de moralverdier som metodene bygger på.

Opplæringen kan heller ikke unnlate å berøre lidelse og død. Som uomgjengelig del av den menneskelige eksistens ville det være fåfengt, for ikke å si misvisende, å legge skjul på eller ignorere lidelse og død. Tvert imot må hver og en bistås i å gripe det dype mysterium som ligger i de brutale realitetene. Selv smerte og lidelse har en verdi og en mening når de leves i den kjærlighet som man tar imot for å gi. Det er i dette perspektiv jeg hvert år har villet markere Verdensdagen for syke, for å understreke "den frelsende karakter ved lidelsens offer, som når det leves i enhet med Kristus, hører til Frelsens vesen".^[129] Døden i seg selv er alt annet enn en hendelse uten håp: den slår opp døren til evigheten, og for dem som lever i Kristus, til erfaringen av å være delaktig i hans død og oppstandelses mysterium.