Konklusjon

102 Mot slutten av denne encyklika, går blikket naturlig tilbake igjen til Herren Jesus, det "barn (som) er oss født" (Jes. 9,6), for at vi i ham skal betrakte "Livet" som "har åpenbart seg for oss" (1. Joh. 1,2). I Kristi fødsels mysterium finner Guds møte med mennesket sted og Guds egen Sønns menneskelige vandring begynner; en vandring som kulminerer idet han gir sitt liv på korset. Ved sin død overvant Kristus døden og ble kilde til nytt liv for alle mennesker.

Den som tok imot "Livet" på alles vegne, var Maria, jomfru-moren; hun har følgelig nære personlige bånd til Livets Evangelium. Marias samtykke ved bebudelsen og hennes moderskap befinner seg ved kilden til det livets mysterium som Kristus kom for å gi alle mennesker (kfr. Joh. 10,10). Ved at hun tok imot og gav det inkarnerte Ord kjærlig omsorg er menneskets liv reddet fra fordømmelse og evig død.

Av denne grunn er Maria "som Kirken som hun er modell for, en mor for alle dem som er gjenfødt til livet. Hun er faktisk Livets mor ved hvem alt har liv, og da hun satte det inn i verden, gjenfødte hun på en måte alle dem som skulle leve av det Livet".^[138]

Ved å betrakte Marias moderskap, lærer Kirken meningen med sitt eget moderskap og på hvilken måte det skal komme til uttrykk. På samme tid åpner Kirkens moderlige erfaring for en mye dypere forståelse av Marias erfaring, nemlig som uforlignelig modell for hvordan livet skal tas imot og vernes om.